Hitchhiking

Sheffield til Caernarfon. 225km. Min første ordentlige haiketur, sett bort i fra en veldig interessant tur med Johanne og Henrik i Nepal, og en tur med noen “eldre” gutter natt til første mai med syv stykker inne i en liten peugeot. En i bagasjerommet.

Første etappe burde være grei nok. Jeg stiller meg på Manchester road, som fører til (ja, du tenkte riktig) Manchester. Alle som kjører denne veien er mennesker som pendler fra Sheffield til Manchester. Jeg hadde forberedt meg. Med “Wales” skrevet med sprittusj på en gammel pizzaeske. En av guttene i kollektivet synes jeg virket litt vel sjefete. Okei da. Et lite smilefjes i hjørnet.

Jeg stålsatte meg for det jeg trodde kom til å bli minst én halvtime med venting. Etter bare fem minutter med smiling, stoppet en ung fyr. Sveivet ned vinduet, dro solbrillene litt lenger ned på nesen og sa: “Do you need a lift?”. Yes please. Fysioterapaut , tjueseks år og en råkjører. Samtalen fløyt lett. Han sa han ikke trodde det kom til å bli noe prblem med resten av haikingen. “You look clean, you wear nice clothes and you’re… a girl”. Han satte meg av på den avkjøringen jeg burde stå på for å komme meg nærmere grensen til Wales.
Solen som dukket opp på morgenen har for lengst sagt ha det bra, og med skyene kommer den kalde vinden. På vei ut av bilen har jeg mistet den ene hansken, og håper at jeg snart vil bli plukket opp. Det er rett ved en motorvei, og det er ikke helt enkelt for folk å stoppe.

Jeg venter i fem og tyve minutter før en liten, rød bil stopper. Jimmy. Jeg slenger sekken i baksetet, og setter meg inn. I speilet henger det et par med Liverpool hansker, og det er stort sett dette samtalen går i. Jimmy er én av åtte søsken i en katolsk familie fra Liverpool. Han har ikke kone og ingen barn selv. Jeg forstår fort hvorfor. Merkelig type. Og helt umulig å forstå. Det blir mye nikking og ja-og-ha. Planen var at han skulle slippe meg av i Chester. Han kjører inn i sentrum for å plukke opp noen… fliser. Han vil ikke bare sette meg av midt inne i byen, og prøver så hardt han kan med de hjernecellene han har, og finne et passende sted å sette meg av. Det ender med at han kjører i helt feil retning, og at vi er nødt til å snu. Vi er på hovedveien som jeg helst skal være på, og jeg sier at jeg bare kan bli sluppet av her. At det ikke er noe problem. Han sier at det heller ikke er noe problem for han å sette meg av på et ENDA mer strategisk sted. Det ender med at han kjører forbi avkjøring på avkjøring. Før jeg vet ordet av det har vi krysset grensen til Wales. Jeg blir sluppet av. Sier takk. Får litt dårlig samvittighet, men trøster meg med at han ikke har noen som venter på han der hjemme, og at dette mest sannsynlig vil være den eneste samtalen hans den dagen som varer i mer enn fem minutter.

Jeg har blitt advart mot dette. Regnet. Det regner i Wales. Nesten hele tiden, sier de. Sånn irriterende regn vet du. Masse… yr. Det tar heldigvis ikke mer enn femten minutter før en firmabil kjører inn til siden. Han har tre døtre og skjønner ikke hvordan folk har samvittighet til å kjøre forbi en “stakkars” jente i regnet.

Datteren hans har blitt syk, og vi kjører for å plukke henne opp på skolen. Prinsesse Masie med englehår og havblå øyne kommer ut. De skal egentlig ikke i den retningen jeg skal, men kjører meg alikevel helt til Colwyn bay. Over en halvtime fra der de bor. Vi snakker. Masse. Masie spør meg om hva min favoritt mat er, hva det rareste jeg har spist, når jeg har bursdag og hva min yndlingsfarge er. Da moren ringer, forteller hun at hun har fått seg en ny venninne. Fra Norge. Det rareste hun har spist er glassmanet, silkeorm og gresshopper.

Vil legger hverandre til på instagram. Bronzegod og fannynorgaard.
Masie vil bli med meg, og protesterer i det faren sier at hun må komme med han hjem igjen.

Jeg står og haiker til det jeg håper vi bli min siste runde for i dag. Igjen er jeg heldig. Jeg blir plukket opp bare fem minutter senere. Av dagens første jente. Det lukter som hun akkurat har stumpet en joint. Hun har på seg treningsklær, er dødspen og kjempe smart. Hun skal klatre i Caernarfon, og kan kjøre meg helt til dit jeg skal. Hun har aldri plukket opp en haiker, men tenkte “why not”. Ikke så jeg ut som en hippie og ikke var jeg mann.

225km og seks timer senere kom jeg meg frem til Caernarfon.
Haikingen gikk overraskende greit. Man blir sliten av å ha såpass mange stopp på en distanse som, i seg selv, ikke er så alt for lang. Det er en kjempe fin måte å møte mennesker på. En litt mer interessant måte å reise på. Hvis du ikke føler deg komfortabel med å gå inn i en bil med noen, så er det bare å si nei. Du er ikke forpliktet til noe bare fordi de har stoppet.

---

Jeg har hatt noen veldig fine dager i Wales. Og det regnet de snakker om. Det har ikke vist seg på noen dager. Dette landet er fantastisk. Uten tvil et av de vakreste landene jeg har vært i. Jeg har bare et par dager til i Wales og så blir det en liten uke i England, før jeg drar hjem. Igjen.

Reiselyst

Hei, fine lesere!

Fire måneder inn i turen min, fikk jeg nesten litt panikk. Jeg følte at tiden hadde gått alt for fort. Jeg hadde følelsen av at jeg aldri ville bli klar for å dra hjem. Men nå er jeg her da. Jeg er hjemme igjen. De siste to ukene, kjente jeg veldig på kroppen at det var på tide å dra hjem. Ting blir slitsomt. Fortere enn det var i begynnelsen. Du orker ikke ta den diskusjonen med tuk-tuk sjåførene lenger, du takler ikke snorkingen til naboen på dormen og du lengter etter å puste inn ren luft. Turen har vært fantastisk, men det er helt utrolig å komme hjem igjen også.

Man har opplved nye ting hver dag i seks måneder. Her hjemme virker det som tiden har stått stille. Du kommer hjem til det samme gamle. Det er som da du dro. Og det er det jeg liker mest ved å komme hjem. Du har forandret deg, du har blitt kjent med nye kulturer og du har en haug med gode og dårlige erfaringer med deg i sekken. Da er det behagelig at du ikke trenger å sette deg inn i så mye nytt, når du kommer hjem. Det er trygt. Det er hjemme.

Siden turen er over, blir det nok ingen flere blogginnlegg. Det er ikke så spennende å skrive om hverdagslivet her hjemme. Så da er det vel på sin plass og si: tusen takk. Tusen takk for alle som slavisk, men også sporadisk, har vært innom for å lese mine reisebrev fra andre siden av verden. Takk for fine tilbakemeldinger. Det er koselig at dere liker det jeg skriver om og måten jeg skriver på. Jeg liker å skrive, så det er stas at dere gir meg komplimenter for det.

Om et par uker drar jeg på tur igjen. Denne gangen litt nærmere hjemme, men ikke noe mindre eksotisk for det. Jeg skal nemlig tilbake til et land jeg har vært i før og to land jeg aldri har besøkt. Skotland, Wales og England skal besøkes fra den tolvte mars til den tretti første mars. Da blir det bestiskos, reunions med reisevenner og couchsurfing. Kanskje det dukker opp et par reisebrev da, så titt gjerne innom i den perioden.

Vi snakkes!

To tusen og femten

Mitt to tusen og fjorten kan beskrives med alt for mange ord. Et år med daler så dype og fjeller så høye.

Mye av skylden for de dype dalene legger jeg på meg selv. Man velger selv hvilke situasjoner man setter seg selv i, og det er ditt ansvar å komme deg ut av disse hvis du ikke føler deg komfortabel. Jeg var så ukomfortabel, at det var vanskelig å være meg selv. Jeg var en versjon av meg selv som jeg ikke lenger hadde lyst til å være. Jeg begynte å leke gjemsel med meg selv igjen. Som så mange andre ganger opp i gjennom de siste årene.

Jeg ville ikke. Jeg fant meg selv akkurat i tide. Fanny og jeg gikk hånd i hånd igjen, og ting begynte sakte men sikkert å falle på plass. Viktige spørsmål ble stilt, og de ble besvart på rikitg måte. Hvem vil du ha i livet ditt? Hvem vil du være. Både sammen med andre og alene. Jeg valgte å være den beste versjonen av meg selv. Jeg er evig takknemlig for å ha insett dette så tidlig. Takket være min indre styrke og de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Nok en gang reiste jeg meg fra et tøft år. Flere tøffe år.

Jeg har mistet mye, men også fått mye i retur.
Du vinner alltid noe i vanskelige situasjoner. Det er en lærepenge. Til gjengjeld styrkes du.

Jeg ble spurt av en jente, foran alle sammen på kurset: “Hva er det du angrer mest på her i livet?”. Jeg tenkte meg om i fem sekunder før jeg svarte: “Ingenting”. For jeg angrer ikke på menneskene jeg har tatt inn i livet mitt, som ikke har gjort meg godt. For de har også lært meg masse. Jeg angrer ikke på hva jeg har påført meg selv av smerte, for jeg har vokst på det. Jeg har blitt smartere.

Jeg har danset med venner i Norges flotte sommer, jeg har reist, opplevd nye ting hver dag, møtt mennesker som har lært meg masse, hatt seks måneder med hver dag som en evig fredag og jeg har fått være en del av noen andres kultur. Hva annet kan man forlange?

Jeg er meg. Og jeg er fornøyd med det. Disse årene har lært meg masse. Om meg selv, verden og menneskene rundt meg. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt. Ikke i form av at jeg vet hva jeg vil jobbe med, hvem jeg vil dele livet mitt med og hvor jeg skal bo. Mitt eneste mål: Ha et liv fylt av glede, latter, gode mennesker, kjærlighet og reising.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg vet ikke. Jeg flyter i vertigo. Reisen er snart over, og jeg er takknemlig, glad og trist. Alt på en gang. Glad for alt jeg har opplevd, glad fordi jeg snart skal få se de menneskene som betyr mest for meg. Takknemlig for at verden har tatt meg så godt i mot, takknemlig for det tøffe som har møtt meg, som har hjulpet meg med å innse at jeg har bena godt plantet på jorden. Trist fordi jeg snart setter meg på flyet hjem.

Jeg skrev ned noen nyttårsforsetter for første gang på mange år. Jeg understreket et av punktene: Være lykkelig! (nesten) Hele året.
Jeg er ikke naiv. Jeg vet at alle har sine nedturer, og det vil jeg også ha. Men lykke skal ha hovedprioriteten i to tusen og femten. Dette skal være mitt år. Jeg skal klatre til de høyeste fjellene og gå på broen over de dypeste dalene.

Tusen takk til alle jeg har møtt på min vei. Både gode og onde. Dere har gjort meg til meg. Og DET skal jeg være fornøyd med.

Jeg håper du som leser dette, kjenner deg igjen og at du vet hva jeg snakker om. Hvis ikke… det er masse av tid til å finne det ut. Og en dag vil du det. Vær sikker på det.

Takk for at du leste helt til det siste punktum.

Permanent

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe.
Siden jeg skrev sist, har jeg kommet meg tilbake til Thailand.
Jeg hadde noen valg foran meg, som tok opp mange av tankene mine. Reise ned til Sør-Thailand for å dykke i noen uker, eller permakulturkurs på Kailash Akhara i Nord-Thailand før jeg krysser grensen til Myanmar. Noe som veide i mot å dra på kurset var at det kom til å vare i tre uker (og at det helt sikkert kom til å være en haug med hippier der). Tre uker på et sted er lenge. Spesielt hvis det er mennesker rundt deg, som du føler du har lite til felles med. Fordelen: få inn litt rutine i hverdagen igjen, og å få litt innputt om noe jeg ikke kan så mye om.

Og her er jeg da! Vi er inne i vår siste uke av kurset. Det har vært både oppturer og nedturer.

Jeg var veldig spent før jeg kom hit. Permakultur er ikke noe som har interessert meg før jeg møtte et stykk veldig flott canadier i Kenya i september. Han jobber i Uganda med permakultur, og fikk meg til å åpne øynene om hvilket viktig tema dette faktisk er.

Jeg lette i hovedsak etter yoga- og meditasjonsretreats, og etter noen søk kom Dharmainc og dette permakulturprosjektet opp. Etter å ha lest om det, klarte jeg ikke slutte å tenke på det. Jeg vet med erfaring at hvis jeg lar noe oppta tankene mine over en lenger periode, og ender om med og ikke gjøre det, så kommer jeg til å angre. Derfor er jeg her nå.

Den første uken var det en god blanding av frivillige og kursdeltakere her. Det var veldig fint. Man kunne være rundt andre enn de man er på kurs med (og faktisk innrømme at man liker å shave leggene og å bruke deodoranter og shampoo med parfyme i seg). Midt i den første uka kom det en jente fra California hit. Se for deg den sterotypiske amerikaneren, og du har henne. Nesten. Veldig glad i å snakke om seg selv, avbryte andre og sørge for at alle hører deg når du snakker om deg selv. Etter en del måneder på tur, lærer man seg å lese mennesker. Fort. Jeg kunne hele livshistorien hennes før hun i det hele tatt hadde begynt å fortelle noe om seg selv. Jeg ser rett igjennom henne. Og jeg ser smerten hennes. Derfor ble den første uken veldig tung for meg. Jeg ble for opptatt med å lese annsiktsutrykk, og sørge for at hun hadde det bra. Det ble ikke noe bedre da eieren av dette gigantiske stedet kom tilbake etter en forretningsreise. Han kaller seg Dharma. Navnet hans er sikkert Steve, eller noe i den duren. Fra Chicago. Tror han selv er opplyst, men alle vet at han har “private massører”, elsker penger og er mer opptatt av utseende enn noe annet. Nevnte jeg at han har kone og barn?
Han kan sier akkurat det han tenker på, og er ikke redd for å såre følelsene til noen andre på veien.
Denne jenta hadde tatt på seg en oppgave om å ta vare på en kylling som var veldig syk. De fleste var enige om at det hadde vært bedre om vi hadde drept den stakkars, lille skapningen, men alle lot hun ta vare på den fordi alle kunne se at dette var hennes prosjekt. På en eller annen måte så hun seg selv, og ble veldig knyttet. Det ville ingen av oss ta fra henne. Etter tre dager med stell både dag og natt, kom Mr. Enlighten bort til henne og sa at “hun bare måtte se til å drepte den fordømte fuglen”. Alle hadde tenkt det samme, men noe skal man bare holde for seg selv. Hun ble selvfølgelig veldig lei seg, og dette skapte mye uroe i noen dager etter på. Hun uttrykte seg ofte om at hun ikke likte han og ikke ville være på et så foreferdelig sted lenger. Dette påvikret alle sammen. Stemningen sank flere hakk, og alle oppførte seg merkelig rundt hun og rundt hverandre. Det var derfor en stor lettelse for alle sammen da hun bestemte seg for å dra. Vi kunne alle gå tilbake til å le med hverandre og fokusere på det positive. Hvordan han oppfører seg og hvordan stedet blir drevet, må vi bare le av. De fleste har den samme meningen, så det er ingen vits i å henge seg for mye opp i det og ha lange samtaler om det.

Nok om det.
Kurset er flott, og kursholderne likeså. Jeg lærer så mye om ting jeg ikke visste fra før. Jeg kommer ikke til å gå i en helt ny retning i livet, men jeg kommer definitivt til å endre hvordan jeg tenker om hva som faktisk er en fin hage (funksjonalitet og matproduksjon fremfor estetikk), hvor dyrebart regnvann er og hva jeg trykker i meg av mat. Og tenk at vi er så uvitende der hjemme. Bruker massevis av tid til å vedlikeholde hekker og gressplener som ikke har noen annen nytte enn å se bra ut. Skamme oss burde vi.

Noe av det vi lærer her også, er og ikke preke om dette til alle rundt oss. Start med deg selv, og prat om dette til andre som er likesinnede og vil lære mer om det. Derfor skal ikke jeg bruke en evighet på å fortelle hvor uvitende vi er i vesten, og hvor mye mer effektivt vi kunne gjort ting. Jeg bare nevner det. Hvis du vil lese mer om hva permakultur er, åpne en ny fane i nettleseren og søk det opp da vel!

Nå er vi inne i vår siste uke, og vi skal bruke den på å skrive om vårt eget designprosjekt. Mamma og pappa skal få hagen sin totalomvendt. Neida. Joda. Nesten i alle fall.

Om en uke setter jeg nesen mot mitt siste land på denne turen. Myanmar. Jeg gleder meg veldig. Indonesia ble denne gangen byttet ut mot Myanmar. Tiden har gått alt for fort. Jeg skulle ønske jeg kunne vært på tur litt lenger, men hverdagen hjemme kaller og menneskene i den hverdagen. Og det er noe å glede seg til også.

Kailash Akhara

Too bad…

Highlights

Denne reisen har vært fantastisk! Selv om jeg har opplevd min del av nedturer, føler jeg meg så heldig som kan jobbe i seks måneder for så å reise i seks måneder! Det er det ikke alle som kan rundt om i verden.

Hele reisen har vært over gjennomsnittet bra, men det er selvfølgelig noen høydepunkt ved hvert land.

Kenya:
* Se barna mine igjen!

* Ti dager langs østkysten
– Besøke flotte strender

– Raodtrips
– Drinker hver kveld på lokale barer
– Seminar om permanent agrikultur
– Våkne opp i et av Mombasas flotteste hus

– Se ildfluene danse

Zanzibar:
* Møte de rette folkene etter en tung opplevelse

* Bade på verdens fineste strender

Thailand:
* Ta dykkerlappen på Koh Tao

* Spise verdens beste streetfood i Bangkok

* Forelske meg i en by, og få en følelse av å føle meg hjemme. Chiang Mai!
* Hoppe i strikk og ta tatovering. På samme dag!

Vietnam:
* Oppleve et fremmed land med mamma og pappa

* Canyoning i Dalat!

* Motorsykkeltur fra Dalat til Mui ne. En av de beste opplevelsene på hele turen!

Kambodsja:
* Få vite mer om Kambodsjas historie på Tuol sleng museet og killing fielden
* Svømme med plankton på Koh Rong

Laos:
* Kajakktur ned Mekong
* Mingle med de lokale på de mange bussturene
* Jul og romjul med fine mennesker i Vientiane

* Slå franskmennene i petanque i Vang Vieng
* Nyttår i Luang Prabang med to flotte franskmenn. Oppsending av lanterner, utallige kyss på kinnet og med gode tanker og ønsker for det nye året

Jeg har to måneder igjen, og jeg er sikker på at de vil bli et eneste stort høydepunkt!
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: JEG. ER. HELDIG

Local style

Det er når man har det morsomt, at man glemmer å ta opp pcen for å rable ned noen ord som etter hvert (forhåpentligvis) blir til et blogginnlegg.
Jeg har hatt et så deilig, avslappende, morsomt og innholdsrikt opphold i Laos. Det begynner å nærme seg slutten for vårt en måneds lange (korte) forhold.

Laos er ekte. I alle fall deler av det. Fortsatt en smule urørt og med spektakulær natur.

Jeg dro videre fra Champasak til Tha Khaek, som ligger ved grensen til Thailand. Jeg tok lokalbussen fra Champasak til Pakse. Vi ble stoppet av politiet på veien for en tilfeldig sjekk. Alle var musestille mens politimannen kom bort til oss. Jeg var den eneste turisten på bussen, og han spurte meg hvor jeg var fra og hva jeg het. Jeg svarte pliktoppfyllende. Han pekte på skiltet sitt, så stolt på meg og sa: “Jeg er politimann”. Jepp. Det ser jeg. Samtalen endte med det, og vi fikk fortsette reisen videre til Pakse.
Jeg fant fort frem til bussen som skulle ta meg til Tha Khaek. Nok en gang var jeg den eneste turisten på bussen. Endelig! Er det noe jeg har savnet siden Kenya og Zanzibar, er det å kunne gjøre det på den lokale måten. Ikke hele tiden få ting servert på et sølvfat. Give me the real deal!

Ber du om det, så får du det. Reisen som skulle ta mellom fem og seks timer, endte opp med å ta ti timer. Når man de første tre timene stopper hvert tiende minutt for å laste på kartong på kartong med egg og vinduskarmer og dører til et helt hus, så sier det seg selv at reisen blir en smule lenger enn forventet. Tre timer på overtid, merker jeg at de lokale begynner å bli rimelig utålmodige også. Det blir litt kjefting på Lao, og jeg prøverå spørre på mitt simpleste engelsk om hva det er som foregår. Store øyne til svar. Å snakke engelsk er ikke deres sterkeste side.

Jeg kom frem timesvis etter solen hadde gått ned. Noe av det jeg missliker mest ved å reise alene, er å ankomme en ny by, sent på kvelden, ikke ha noen å dele en tuktuk med og heller ikke ha booket seg inn på et hostell. Alle vet at du er desperat på transport, og de tror du er villig til å betale de mest latterlige priser.

Tha Khaek er for å si det mildt; ganske så søvning. Én god ting kom ut av oppholdet mitt her. Jeg møtte to gutter (Menn? Når de om noen måneder passerer tretti, er det vel på sin plass å kalle dem menn) fra Frankrike. De har vært på tur i over ti måneder. Vi hadde en kjempe fin kveld med streetfood og masse latter. Vi bestemte oss for å holde kontakten hvis vi ved en annen anledning kom til å befinne oss på samme sted i Laos.

Ny dag, ny utfordring. Komme seg til Konglor cave ved bruk av lokal transport. De fleste backpackere som drar til hulene, kommer seg dit ved hjelp av en scooter. Siden jeg reiser alene, og ikke fant noen å gjøre denne scooterturen sammen med, var det uaktuelt for meg å gjøre det på denne måten. Etter timesvis med diverese lokale transportmidler, måtte jeg se meg slått av dårlig planlegging, enda dårligere kommunikasjon med de lokale, frustrasjon over lange ventetider og kulde. Jeg vendte snuten mot Vientiane, og krysset både fingre og tær for at jeg ville komme meg dit før det ble alt for sent. Jeg tok lokalbuss/tuktuk med en haug med lokale. Denne bussen ser bare ut som en forvokst tuktuk. Du sitter skulder mot skulder med de lokale mens vindene blåser inn fra begge sider. Sammen med oss var det en scooter, sekk på sekk med ris og sukker og all bagasjen til passasjerene. Mannen ved siden av meg delte ut søtsaker til alle sammen, damen ved siden av meg ammet babyen sin mens vi suste i sikksakk forbi huller i veien og mennene tvers over meg sov på hverandres skuldre.

Mens vinden blåste i håret og vi satt skulder mot skulder; en backpacker og ti lokale, gikk solen ned over risåkrene. Det er i sånne øyeblikk at jeg føler meg som verdens heldigste. Følelsen blir fort byttet ut etter at solen går ned og vinden blir ubehagelig kald. En av grunnen til at jeg er ute å reiser i akkurat disse månedene, er for å slippe kulden som er hjemme i Norge. Jeg er på mitt mest sinte, utmattede og frustrerte når jeg blir kald. Når kulden kommer inn i kroppen min, tar det nemlig (alt for) lang tid før den slipper taket. Etter en time til i bussen og enda to timer venting på neste buss, var det et stykk sliten Fanny som satt seg på bussen som skulle ta hun det siste stykket til Vientiane.
Heldigvis visste jeg at Matt og Matt ventet meg der. Jeg møtte dem for første gang i Dalat i Vietnam for godt over en og en halv måned siden, og vi hadde avtalt å møtes i hovedstaden for julefeiring.

Jeg ankom Vientiane lovlig sent, men fant heldigvis en midlertidig seng for natten.
Dagen etter møtte jeg Matt’ene, og vi booket oss inn på et tremannsrom.

Vi hadde noen avslappende, morsomme og flotte dager i Vientiane. Vientiane i seg selv er ikke en veldig spennende by, men det er menneskene som avgjør om en by blir dårlig, middelmådig eller bra.

Julaften ble brukt til å shoppe, lete byen rundt etter ost og vin, deilig middag med en fin gjeng fra rundt omkring i verden og dansing på et lokalt utested med litt for mye vin i kroppen. En veldig vellykket kveld med det perfekte crewet. Det var en kveld med reunions. Matt’ene fra Dalat og franskmennene fra Tha Khaek.

Det ble noen late dager på å komme seg etter julekvelden. Siden vi hadde en del engelskmenn i gruppen vår, ble det en liten feiring dagen etter også (fake christmas).

Neste destinasjon: Vang Vieng og nok en reunion med franskmennene. Vang Vieng er slående vakker. Hvis det ikke hadde vært for alle tanktoppene (reisende gutter som synes det viktigste er å vise frem musklene) og de alt for turistifiserte gatene, hadde dette vært det perfekte stedet å slappe av en god stund. Fjellene er… wow.

Dagene ble brukt til å spille petanque med franskmennene. Vi hadde en skikkelig fransk kveld med petanque, pastis drikking og franske banneord. Jepp. Banneord. For det viser seg nemlig at denne nordmannen er ganske så mye bedre enn franskmennene i deres egen sport. Det holdt ikke for dem å bli ydmyket en kveld, så vi brukte neste formiddag på det samme. Det ble mye: “She is devilish, mec!” og “C’est ANCRÅOIABL!”. Skulle gjerne likt at talentet mitt var noe annet. Synging, dansing, løping… et eller annet. Men jeg får omfavne det jeg har blitt tildelt.

Vi dro videre etter et par dager i Vang Vieng til Luang Prabang. Laos er all about chilling. Dette er landet for kortspilling, kaffedrikking, ligging i hengekøyer, spising og fjelltitting. Og det er akkurat det vi har gjort. Vi har kost oss med deilig streetfood hver dag, bli slått av Nico i “femhundre” og cafébesøk langs elven.
Det ble nyttår med en haug med andre backpackere på “Utopia” i Luang Prabang. Ingen raketter i år, men masse kjærlighet.

Nong Khiaw ble neste destinasjon. En liten landsby med spektakulær natur, varme dager og kalde netter. Dette ble vår siste destinasjon sammen. Dette er de første jeg har reist med på denne turen, og det er trist å si “Ha det bra” etter så fine dager sammen. Franskmennene vet virkelig hvordan de skal behandle jenter, og jeg føler meg veldig heldig som har fått reise med dem.

Nå er jeg tilbake i Luang Prabang for å ta en båt videre til Thailand. Morgendagen skal bli brukt til å planlegge mine siste måneder på tur. Det har gått så fort, og jeg føler tiden allerede begynner å renne ut. Jeg har under to måneder igjen, og jeg skal prøve å få gjort og sett mest mulig før jeg drar hjem til kalde vinterNorge for studiesøking, jobbing og reunions.

Turn down for (Angkor) WAT

Det er vanskelig å vite helt hvordan man skal ta seg frem i dette store tempelkomplekset. Hvordan skal man komme seg dit, hvor mange dager skal man bruke på det og hvilke templer er det verdt å se. Jeg hadde absolutt ingen aning da jeg kom til Siem Reap. Det eneste jeg visste, var at jeg ville komme meg dit med en tuk-tuk. Hvor mye det ville koste, det visste jeg ikke.
Nå som jeg har vært der og snakket med andre om deres opplevelser, så føler jeg at jeg vet nok til å gi noen tips til dere der ute.

Før du drar:

• Ta på deg solkrem. Solen er sterkere enn det du tror. Ta med deg solbriller også.
• KLE PÅ DEG! Fy søren så irritert man blir over de som ikke skjønner hva som er dresscoden når man skal besøke templer. Ikke ta på deg rumpekorte shortser og tanktopper. Det gjelder både for gutter og jenter. De slipper folk inn uansett, fordi de trenger pengene dine. Det er mange munker som besøker templene, og de vil kikke på hverandre og riste på hodet. Respektløst.

neineineineinei…

• Ta med vann og noe snacks. Det er dyrt å kjøpe fra de mange selgerne langs veien.
• Kamera!

Transport:

Her er det en del alternativer. Tuk-tuk, motorsykkel, sykkel eller ved å gjøre det på gamle måten: bruke bena.

Tuk-tuk:
Kanskje den mest komfortable måten å se templene på. Trygt, stabilt og enkelt. Jeg valgte selv å dra med en tuk-tuk. Sjåføren jeg brukte var den samme som kjørte meg fra busstasjonen til gjestehuset. Da han så på meg med store øyne og sa: “Miss… high season is like no season”, da var valget ganske lett. Så hvor mye er det dette burde koste? Det kommer ann på hvor langt du vil. Jo lenger du vil, jo mer bensin må han fylle. Den første dagen så jeg templene som er langs inner circuit. Det er mange templer å se, men runden er i og for seg ikke så lang. Jeg brukte godt og vel fem timer, og jeg betalte til sammen tretten dollar. Jeg forhandlet meg ned fra seksten dollar. Det burde være mulig å få prisen såpass langt ned, og jeg tror du betaler det samme hvis dere er to.
Den andre dagen så jeg templene som er langs outer circuit i tillegg til soloppgang over Angkor Wat. Distansene er større, så jeg betalte seksten dollar.

Motorsykkel:
Hvis du er alene, kan det å bruke en motorsykkel være en god og billig måte å komme seg frem på. Bare husk at du er nødt til å sitte bakpå en som er fra Kambodsja. De lar nemlig ikke vestlige kjøre motorsykkel på tempelområdet. Hvis du drar med motorsykkel, burde det være noen dollar billigere enn en tuk-tuk.

Sykkel:
Jeg så mange som syklet rundt, og det så ut som en god måte å få sett templene på. Men slitsom. Det er noen gode distanser du må dekke i løpet av en dag, i tillegg til alle trappene du går opp og ned i templene. Hvis du leier en sykkel, ville jeg invistert en dollar mer for å få en ordentlig god sykkel, og ikke en av de mange bysyklene du ser overalt. Jeg ville også spurt etter en hjelm, med tanke på at sjåførene av bilene og minibussene kjører som at de ikke ønsker å leve mer. En bysykkel koster som regel en dollar per dag, mens en ordentlig sykkel koster et par ekstra dollar.

By foot:
Dropp det. Ikke en gang hvis du hadde jogget, hadde du fått tid til å se alt du ville se. Det er nok gåing og klatring opp og ned trapper, hvis ikke du skal være nødt til å gå mellom alle templene i tillegg.
Billig, men idiotisk.

En dag, to dager, tre dager, en uke?
Tempelområdet er mye større enn det du kan forestille deg. Hvis du vil se alt, må du regne med at det blir tempeltitting i noen dager.
I Asia er det mange templer, og du kan nesten ikke gå en dag uten å se ett. Jeg har møtt mange temple-tired people som har sett sin andel templer allerede før de har vært i Angkor. Hvis du kjenner deg igjen i dette, ville jeg valgt et endagspass. Dette koster tjue dollar. Vær der tidlig, så du slipper å stå i kø sammen med alle kineserne.

Det er veldig mange som går for soloppgang over Angkor Wat for så å se templene som er langs inner cicuit. Jeg mener det er en annen rute som er mye finere.
Her kommer mitt tips til dere som vil se det meste av hva Angkor har å tilby på bare en dag.

Rød linje: Inner circuit. Grønn linje: Outer circuit

Dagspass:
Dra ettermiddagen før for å kjøpe dagspasset. Dra rundt klokka fem, og du vil få en gratis solnedgang ved Angkor Wat.

Jeg ville anbefalt soloppgang over Angkor Wat. Selv om jeg ikke likte det selv, så er man nødt til å få med seg det største og mest spektakulære tempelet når man først er der. Vær der litt tidlig, sånn at du får en god plass. Ta med ørepropper og musikk. Du kommer til å hate alle som skriker til hverandre og japanerne som slurper opp de siste kaffedråpene. Prøv og ikke irritere deg over at folk mangler oppdragelse og stiller seg rett foran deg. Det kommer til å skje.

Før solen går helt opp, drar du videre til tempelområdet Angkor Thom. Her finner du et av mine favoritt templer, Bayon. Gå rundt i området for å få sett de andre templene. Dette vil ta rundt en time++. Sett deg på sykkelen eller inn i tuktuken og kjør ut på nordsiden.
Dra videre til Neak Pean. Mitt absolutt favoritt tempel.
Neste stopp er bare fem minutter unna. Ta Som.
De to neste templene er nesten helt identiske. Jeg ville valgt å se Pre rup i stedet for East Mebon.
Det siste stoppet blir Ta Prohm. Dette er templet hvor de spilte inn Tomb Raider. Så forvent deg at du kommer til å gå i kø inn til tempelområdet. Men det er verdt det. Templene her er veldig flotte.

Dra tilbake til Siem Reap og nyt en god lunsj på Sister Srey eller Joe-to-go.

To dagers pass (40dollar):
Jeg mener dette er mer enn nok for de aller fleste.
Jeg ville brukt første dag til å se soloppgangen over Angkor Wat, etterfulgt av at du ser templene langs inner circuit.
Andre dag ville jeg dratt rundt soloppgang for å se den enda en gang over Bayon. Noe jeg mener er enda flottere enn ved Angkor Wat. Du er mest sannsynlig nesten helt alene, og det vil føles som en mer unik opplevelse. Se resten av templene langs outer circuit. Du kan fint droppe East Mebon.
Begge dagene avsluttes realtivt tidlig, så du har tid til å gjøre noe annet enn tempeltitting resten av dagen.

Tre dagers pass (40dollar):
Gjør det samme som de med et to dagers pass ville gjort. Den tredje dagen ville jeg dratt til Bantey Srey, Kbal Spean og Phnom Kulen. Mange som sier disse templene er de fineste, og at det absolutt er verdt den lange kjøreturen opp dit. Min sjåfør sa de ville koste meg tretti dollar å komme meg dit med en motorsykkel, men jeg fikk det ned i atten dollar.

Fem dager/ en uke:
Du har super god tid. Jeg ville tatt meg bryet med å leie meg en sykkel. Da har du virkelig muligheten til å utforske bedre, enn det du ville fått til med en tuktuk eller motorsykkel.

Håper dette var til nytte for noen der ute.
Del gjerne videre!

BANG

Koh rong var veldig flott. Den siste dagen min på øya brukte jeg på en båt med en haug av andre backpackere. Jeg fikk snorklet igjen, og det gjør meg alltid glad. Selv om jeg må si at jeg ble litt skuffet. Hadde ventet å se mer og at vannet var klarere. I det solen begynte å gå ned, kastet vi snørene i vannet og håpet på at fisken ville bite. Gjett hvem som fisk da? Jeg. Var bare meg og en annen som fikk, men de var alt for små, så vi kastet dem tilbake der de hører hjemme.

Solnedgangen var fantastisk. Og grillmaten likeså.
Da månen forsvant bak en sky, skyndtet alle seg ut i vannet for å forhåpentligvis få sett planktonen. Det er noe av det flotteste jeg har vært med på. Det er helt magisk. Har dere sett “Life of Pi”? Det er en fantastisk scene der han svømmer med plankton midt ute i havet. Det kan sammenlignes med den. Jeg følte meg som en fe, der jeg strødde tryllestøv rundt meg i vannet.
På vei tilbake satt jeg sammen med noen canadiere, snakket om livet og reising (handler ikke livet om reising da?) i det regnet høljet ned og lynet danset i skyene.

Neste dag var det på tide å forlate paradis.
Her i Kambodsja kjører de litt samme stilen som i Kenya. Vi har et vidt forskjellig syn på hva tid er. At båten var en halvtime forsinket, betø egentlig en og en halv time. Etter ventingen og enda en time på båten, var vi inne på fastland igjen. Sihanoukville er ikke det flotteste stedet på jord. De har noen fine strender, og det er fortsatt ganske øde utenfor de store strendene og bykjernen. Det kommer nok til å endre seg ganske fort. Russerne har nemlig inntatt byen. Om noen år vil dette være Kambodsjas svar på Vietnams Nah Trang. Det kan du sitere meg på.

MEN, det at russerne har kommet, betyr også at det finnes noen gode cafèer med rågod kaffe. Jeg hadde lengtet etter en ordentlig cappucino etter utallige kopper med nescafe. For god kaffe i Shianoukville: Leisure café og bar. (Psst: Det så ut som de hadde noen veldig gode kaker også. Se om du klarer å motstå fristelsen).

Der satt jeg i godt og vel tre timer. Blogget, bladde gjennom alle videoer og bilder jeg har av Freddie, som fylte år den dagen, og koste meg med både kaffe og salat. Ja. Salat. Litt ordentlig kvalitetssalat ligger høyt på “dette-savner-Fanny”- lista.

Så var det tid for pick-up. Bussen som skal ta meg til Battambang skal ta rundt åtte timer. Jeg ender opp på en buss til Phnom Penh hvor jeg så er nødt til å bytte buss midt på natten. Jeg hadde enda til gode å være på en nattbuss i Kambodsja, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si en gang. Se for deg en seng på nitti centimeter. Denne er du nødt til å dele med et vilt fremmed menneske. Jeg fikk tildelt en svenske. Dum, brautende, snorkende og fisete (er det et ord?). Det er IKKE lov å fise når man ligger med ryggen til et annet menneske. Også på offentlig transport da gitt. Nei takk.

I Phom Penh fikk jeg tildelt en fra Kambodsja. Det viste seg å være et godt valg. Jeg sov mesteparten av turen. Mest på grunn av antihistaminpillene jeg fikk av en av dykkerne på Koh Rong. Hun så nemlig alle bittene mine fra bedbugsa og sandfluene.

Det som skulle være åtte timer, ble fort til tretten timer i stedet. Men jeg kom frem til slutt. Hostellet jeg bor på har check-in time klokka åtte, og det er noe man alltid setter pris på når man ankommer svett og tissatrengt tidlig om morgenen fra en nattbuss.

Dagen i dag har jeg brukt på å gå rundt i Battambang. Det var deilig å komme hit. Her slipper man barneselgerne som setter opp verdens største furtetryne når du sier at du ikke vil kjøpe noen smykker (i dag heller), og alle tuk-tuk sjåførene som konstant maser på deg (enten det gjelder en kjøretur eller om du vil ha noe å røyke på). Det er ikke så mye å gjøre her, men jeg får alltids dagene til å gå ved å drikke meg mett på fruktshakes, nippe til en kaffe, spise pannekaker med nutella, gå meg en tur til de ulike templene (som er overalt her i Asia), forhandle om priser på de lokale markedene og jogge meg en tur langs elvebredden i solnedgangen.

Om to dager drar jeg til Siem Reap og… turn down for (Angkor) WAT!

(Skrevet 06.12.14)

My happy places

På toppen av en buss

Livet på toppen av en buss er så deilig. Man føler seg fri og lykkelig. I alle fall jeg. Dette er noe vi gjorde mye av i Sør-Nepal , og det bringer tilbake så mange gode minner fra frivillighetsdager i Meghauli med flotte mennesker.
Hvis du en gang får muligheten til å komme deg fra A til B på et busstak, prøv det! Men pass opp for grener og ledninger.

Under vann

Det finnes en helt ny verden under vann. En verden som består av så utrolig mye vakkert. Når jeg dykker eller snorkler, så blir hele kroppen rolig. Jeg vil få med meg alt. Se alt som er å se. Og jeg slapper helt av.

Bakpå en motorsykkel

Hvorfor har jeg aldri gjort dette før? Jeg elsker jo å kjøre scooter, og husker veldig godt følelsen man får den første kjøreturen på våren.

Mamma og pappa

Hvor henn jeg er i verden med mamma og pappa. Jeg føler meg så heldig som har et så godt forhold med foreldrene mine, og at disse to gæmlisene kan gi meg så mye glede. Bortsett fra et par hormonelle uker i første klasse på videregående, har jeg alltid kost meg i deres selskap. Enten det er foran tv’en hjemme i Sandefjord eller på en restaurant i Hoi an, så får disse to til å føle meg som verdens heldigste.