Ten reasons why I didn’t fall in love with Rajasthan

No worries, I will list the stuff I liked further down.

1. Too expensive for what it is
Before I left I was sure this would be one of the cheapest holidays I’ve ever had. Since it is high season in December and January you have to take into account it will be a bit more expensive than the rest of the year, but when the prices of tourist attractions are doubled of what it says in the guidebooks, very average hotels costs the same as in Europe and the food prices have gone up as well, your budget will for sure be disappointed. It’s ok to pay the 15 euros it costs to get into Taj Mahal because it’s one of the most amazing buildings in the world, but the irritation to pay seven euros to see a minaret will overshadow the fact that the minaret is actually quite cool, old and enormous. 

2. Money problems
Right now there is a big money problem in India which affects both tourists and indians. Standing in line for one hour to get out a maximum of 60 euros will drive you crazy. Don’t talk to me about the expenses every time you withdraw money. I know, and I’m not happy about it.  

3. Delhi-belly and dirty sheets
If you don’t want to experience a really bad «Delhi-belly» you have to double check where you eat, for every single meal. One of the things I love about traveling is to walk in the street and pick a random place to eat or to eat some exotic street food. In India you can do it, but it’s risky. Even when you follow Trip Advisor or your guidebooks, you are not totally safe. I can vouch for it. If you go to random hotels, guesthouses or hostels I’m not sure you will be guaranteed clean sheets and blankets.

4. «Two kilo dust a day, keeps the doctor away»???
The pollution is terrible. The dust gets swirled up by cars, cows, motorbikes, you name it, while at the same they pollute themselves. Suddenly those stupid masks you put in front of your mouth makes sense. And the garbage. It is every where. I mean, e.v.e.r.y.w.h.e.r.e. Plastic is evil. 

5. The people
To be honest, I didn’t like the people in Rajasthan that much. A lot of them were rude, loud and not very well educated. I don’t yell at people very often, but we ended up yelling at a very rude (grownup) man outside a temple. Of course there were some highlights. For example when an old man in Delhi yelled at some tuk-tuk drivers trying to rip us off, and sent us in his private car to the place we wanted to go. 

6. Being a girl
I was there with my boyfriend, so most of the time I felt safe. It’s when I was standing alone that people came to me, wanting to take pictures a bit too close or calling at me as «sexy» or just standing next to me making kissing sounds. Even when we were together young guys would do that. I would never ever recommend girls to travel alone in India. In a country where women gets treated the way they do there, you shouldn’t expect them to treat you differently.

7. Selfie time
This was something I’ve heard about before I left. They do love their selfies. It seems that the priority for a lot of indians is this when they visit tourist attractions: 1. take selfies with tourists, 2. take selfies or have someone to take a picture of you doing ten different poses and 3. maybe take some pictures of the attraction.  If you say yes to one, you’ve said yes to who ever is around.

8. The lack of respect
Do you feel like spitting? Go ahead! You can even spit inside a temple. Do you feel like yelling? Go ahead! You can even yell inside a temple.

9. Everything is falling apart
It’s sad to see how many beautiful buildings that are being neglected and even destroyed. The only chance an old building has to survive is if some rich people like it and decide to maintain and restore it.

10. Constant noise
Never a silent moment. Ever. Honking, pigeons, dogs, music and cows. No wonder they meditate every day. This is also one of the reasons (together with the pollution) why Rajasthan is not made for walking. Don’t go to Rajasthan expecting you can go for peaceful and long walks in the cities. 

So, did I like anything? Of course I did!

1. The food
The food is great. Naan, curries, korma, parathas. It is yummy, spicy and (mostly) fresh.

2. Jaisalmer
This desert town is very touristy, but it’s for a very good reason. Compared to many of the other cities in Rajasthan it’s really not that busy. The sand colored houses, the havelies, the fort and the small streets makes it a «must-see» if you’re planning to go to Rajasthan. 

3. Hinduism
The greatest stories comes from Hinduism. With that many gods the stories are doomed to be filled with action, drama and love. 

4. The wildlife
We went to two national parks and both were great. Mostly because we were one of the lucky 25% that gets to see a tiger at this time of year. Birds are also great, but come on… a tiger beats some birds anytime of the year.

5. Masala chai
The spicy milk tea that they serve every where will warm up your heart and mind. 

6. Taj Mahal
Sometimes when you visit places you’ve seen a million times in pictures, you can be a bit disappointed. Taj Mahal is not one of the disappointments. I loved it. It is a big “wow”. Make sure to go at sunrise, then you’ll meet the busloads of Chinese when you’re done with your visit around nine. 

Would I recommend you going to Rajasthan, Delhi and Agra?
I have to say… no. First of all, I think India is not for first-time travelers and solo female travelers. If you travel in the month of December and January you have to know it will be cold, especially during the night, and it will be packed with indian tourists and foreigners. There’s many places I would recommend you to go before going to India. Somewhere warmer, safer and cheaper.

If you don’t listen to me and decides to go anyways, I would recommend it to you if you have quite a lot of money to spend on one travel. Then you have the comfort of upgrading to more comfortable hotels and fancier restaurants. For the first time ever, we travelled with a private car and driver the whole way and I would definitely recommend doing it this way. You will save time and you will feel safe.

At least once in a lifetime you have to go to Agra to see the Taj Mahal. I might recommend India just for that reason.

I’m always openminded  when I go to new places, but this time I was quite disappointed. I was in Tamil Nadu in the south of India some years back and I loved it. The people were kind, the culture was surprising and interesting, the food was delicious and it was cheap. It was like I didn’t visit the same country. India is huge, and for that reason there will be big differences in people, landscape, the way of living and behaving. I can not say “Don’t go to India”, because I’ve only seen a small part of it, but I can say “Chose where and when to go carefully”.

(All of the pictures are taken by me with a Canon 700D).

Overjoyed

Det regner i Edinburgh. På samme fly som oss satt det en lærergjeng fra Re. Og det er bare to ord å si om dem: Null håp. De fleste går i sikksakk på Edinburgh sin ganske så depressive flyplass, mens de fniser som en tenåringsjente i det hun forteller til sine venninner om sitt første ordentlige kyss. Lizm.

Det er ikke så vanskelig å komme foran dem i køen. Til og med vi hadde vanskeligheter med å se hvor det var vi skulle stå i taxikø. Vi tenkte på å ta denne trikken som Edinburgh by er så stolt av, men mamma så med bedende øyne på både pappa og meg. Ikke i dette været. Vær så snill.

Vi kommer oss frem til hotellet i mørket. Og regnet. Vi tripper bort til den første italienske restauranten vi finner. “Mamma” et eller annet. Selvfølgelig. Vi drikker husets vin, spiser pizza og skåler for at vi tre er på tur sammen igjen.

Vi sovner til pappas (u)behagelige snorking. Det er diskutabelt.

Neste dag skinner solen i Edinburgh, og vi tar oss opp til slottet på toppen av fjellet. Det var kjempe flott. En liten landsby innenfor slottsmurene. Men tretten pund da gitt. Ran. Hvis jeg hadde vært der alene, hadde jeg lagd et lite nummer ut av at jeg synes det er en latterlig pris for å se på noen historiske bygninger og snudd ryggen dramatisk til den stakkars mannen bak glassvinduet.

Vi spiste en tidlig lunsj og drakk noen øl på en pub langs Royal mile, før vi tuslet videre nedover mot byen igjen. Det er vanskelig og ikke få kink i nakken i Edinburgh. Det er alt for mye fint å se på. Byen er gjennomført . Kledd i sten og med søte smug og caféer.

Det ble nok en kveld med vin, latter og gode samtaler.

Tidlig opp neste dag for å gå opp til Arthurs seat. Den utdødde vulkanen som kan sees fra nesten overalt i Edinburgh. Vi pustet og peset oss opp fjellskrenten. Mamma sier at hun ikke er sikker på at hun klarer det, og da snur pappa seg rundt og sier med et smil: “Jeg har lest på tripadvisor at syvåringer klarer dette. Kom igjen, dette skal vi også klare!”. Hele mammas kropp blir til en eneste stor langefinger. Jeg går for en litt annen teknikk enn pappa. Jeg ser nemlig på mamma og vet at jeg hadde reagert på akkurat samme måte. Vi kommer oss opp til slutt. Vi klarte det vi! Og alle sammen var (faktisk) enige om at det ikke var alt for vanskelig. For noen år siden hadde vi aldri gjort noe sånt. Jeg er glad for at begge to har byttet ut røyken i munnviken med joggesko på bena.

Utsikten var fantastisk, og vi spratt opp på noen av de andre toppene også. Vi så oss fornøyde med innsatsen, og vendte nesen hjemover mot hotellet. Vi lunsjet på “Marlyane” som ligger rett ved “Playhouse”. En anbefalning for alle som er i Edinburgh. Her kan du spise både frokost, lunsj og middag. Alt er like godt og personalet er kjempe hyggelige.

Ettermiddag og tid for gjenforening. Så godt å klemme på noen herlige venninner etter syv måneder fra hverandre.

Det ble tapas, sangria og sladring.

Ha det bra mamma og pappa og hei til Kaja-tid og St.Andrews.
Vi har vært på sightseeing, spist sene frokoster, snakket om alt og ingenting som bare vi kan og ledd litt for mye av “undateables”.

Det er ikke noe gøy å dra fra bestis, men det er litt enklere når man vet at hun blir behandlet som en prinsesse. Akkurat som hun fortjener.

Hønemor og Josh var litt engstlige for at jeg ikke hadde noe sted å bo i det jeg satte meg på bussen fra Edinburgh til Sheffield. En time unna Sheffield, kunne jeg endelig sende en snap og si at jeg hadde funnet en sofa å sove på. I et guttekollektiv.

Jeg ble møtt av en smilende Matt (jeg har nå måttet begynne å telle med hånd nummer to over hvor mange britiske Matt’er jeg kjenner), som hadde middagen klar. Guttekollektivet og jeg spiste chili con carne og snakket om politikk, fysikk og musikk til rett før midnatt.

Jeg er så heldig at min første couchsurf vert også meldte seg frivillig som turguide. Vi tok bussen gjennom grønne åssider. Sauer som gresset mens de nyfødte lammene deres lå slappe i gresset og solet seg i vårsolen.

Peak district er fantastisk. Små landsbyer, grønne sletter og åssider og flere sauer enn mennesker.

Vi utforsket hva Sheffield har og by på; ikke mye.
På kvelden var jeg så heldig å få høre et par sanger til bandet til guttene i kollektivet. Med trompeter, bass, trommer, gitar og vokal. Hvordan kunne jeg være så heldig å ende opp i nettopp denne kjelleren, i denne byen, med disse flotte gutta?

Det ble en (litt skuffende) solformørkelse før det ble utvekselt “ha det bra” mellom åtte britiske gutter og én norsk jente. Jeg satte nesen mot Manchester street i håp om at noen ville plukke meg opp. Jepp. Du leste riktig. Mitt mål: Haike fra Sheffield til Caernarfon i Wales. Min første (ordentlige) haikeopplevelse kommer i et annet innlegg.

Reiselyst

Hei, fine lesere!

Fire måneder inn i turen min, fikk jeg nesten litt panikk. Jeg følte at tiden hadde gått alt for fort. Jeg hadde følelsen av at jeg aldri ville bli klar for å dra hjem. Men nå er jeg her da. Jeg er hjemme igjen. De siste to ukene, kjente jeg veldig på kroppen at det var på tide å dra hjem. Ting blir slitsomt. Fortere enn det var i begynnelsen. Du orker ikke ta den diskusjonen med tuk-tuk sjåførene lenger, du takler ikke snorkingen til naboen på dormen og du lengter etter å puste inn ren luft. Turen har vært fantastisk, men det er helt utrolig å komme hjem igjen også.

Man har opplved nye ting hver dag i seks måneder. Her hjemme virker det som tiden har stått stille. Du kommer hjem til det samme gamle. Det er som da du dro. Og det er det jeg liker mest ved å komme hjem. Du har forandret deg, du har blitt kjent med nye kulturer og du har en haug med gode og dårlige erfaringer med deg i sekken. Da er det behagelig at du ikke trenger å sette deg inn i så mye nytt, når du kommer hjem. Det er trygt. Det er hjemme.

Siden turen er over, blir det nok ingen flere blogginnlegg. Det er ikke så spennende å skrive om hverdagslivet her hjemme. Så da er det vel på sin plass og si: tusen takk. Tusen takk for alle som slavisk, men også sporadisk, har vært innom for å lese mine reisebrev fra andre siden av verden. Takk for fine tilbakemeldinger. Det er koselig at dere liker det jeg skriver om og måten jeg skriver på. Jeg liker å skrive, så det er stas at dere gir meg komplimenter for det.

Om et par uker drar jeg på tur igjen. Denne gangen litt nærmere hjemme, men ikke noe mindre eksotisk for det. Jeg skal nemlig tilbake til et land jeg har vært i før og to land jeg aldri har besøkt. Skotland, Wales og England skal besøkes fra den tolvte mars til den tretti første mars. Da blir det bestiskos, reunions med reisevenner og couchsurfing. Kanskje det dukker opp et par reisebrev da, så titt gjerne innom i den perioden.

Vi snakkes!

Faces of Myanmar

Highlights

Denne reisen har vært fantastisk! Selv om jeg har opplevd min del av nedturer, føler jeg meg så heldig som kan jobbe i seks måneder for så å reise i seks måneder! Det er det ikke alle som kan rundt om i verden.

Hele reisen har vært over gjennomsnittet bra, men det er selvfølgelig noen høydepunkt ved hvert land.

Kenya:
* Se barna mine igjen!

* Ti dager langs østkysten
– Besøke flotte strender

– Raodtrips
– Drinker hver kveld på lokale barer
– Seminar om permanent agrikultur
– Våkne opp i et av Mombasas flotteste hus

– Se ildfluene danse

Zanzibar:
* Møte de rette folkene etter en tung opplevelse

* Bade på verdens fineste strender

Thailand:
* Ta dykkerlappen på Koh Tao

* Spise verdens beste streetfood i Bangkok

* Forelske meg i en by, og få en følelse av å føle meg hjemme. Chiang Mai!
* Hoppe i strikk og ta tatovering. På samme dag!

Vietnam:
* Oppleve et fremmed land med mamma og pappa

* Canyoning i Dalat!

* Motorsykkeltur fra Dalat til Mui ne. En av de beste opplevelsene på hele turen!

Kambodsja:
* Få vite mer om Kambodsjas historie på Tuol sleng museet og killing fielden
* Svømme med plankton på Koh Rong

Laos:
* Kajakktur ned Mekong
* Mingle med de lokale på de mange bussturene
* Jul og romjul med fine mennesker i Vientiane

* Slå franskmennene i petanque i Vang Vieng
* Nyttår i Luang Prabang med to flotte franskmenn. Oppsending av lanterner, utallige kyss på kinnet og med gode tanker og ønsker for det nye året

Jeg har to måneder igjen, og jeg er sikker på at de vil bli et eneste stort høydepunkt!
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: JEG. ER. HELDIG

Local style

Det er når man har det morsomt, at man glemmer å ta opp pcen for å rable ned noen ord som etter hvert (forhåpentligvis) blir til et blogginnlegg.
Jeg har hatt et så deilig, avslappende, morsomt og innholdsrikt opphold i Laos. Det begynner å nærme seg slutten for vårt en måneds lange (korte) forhold.

Laos er ekte. I alle fall deler av det. Fortsatt en smule urørt og med spektakulær natur.

Jeg dro videre fra Champasak til Tha Khaek, som ligger ved grensen til Thailand. Jeg tok lokalbussen fra Champasak til Pakse. Vi ble stoppet av politiet på veien for en tilfeldig sjekk. Alle var musestille mens politimannen kom bort til oss. Jeg var den eneste turisten på bussen, og han spurte meg hvor jeg var fra og hva jeg het. Jeg svarte pliktoppfyllende. Han pekte på skiltet sitt, så stolt på meg og sa: “Jeg er politimann”. Jepp. Det ser jeg. Samtalen endte med det, og vi fikk fortsette reisen videre til Pakse.
Jeg fant fort frem til bussen som skulle ta meg til Tha Khaek. Nok en gang var jeg den eneste turisten på bussen. Endelig! Er det noe jeg har savnet siden Kenya og Zanzibar, er det å kunne gjøre det på den lokale måten. Ikke hele tiden få ting servert på et sølvfat. Give me the real deal!

Ber du om det, så får du det. Reisen som skulle ta mellom fem og seks timer, endte opp med å ta ti timer. Når man de første tre timene stopper hvert tiende minutt for å laste på kartong på kartong med egg og vinduskarmer og dører til et helt hus, så sier det seg selv at reisen blir en smule lenger enn forventet. Tre timer på overtid, merker jeg at de lokale begynner å bli rimelig utålmodige også. Det blir litt kjefting på Lao, og jeg prøverå spørre på mitt simpleste engelsk om hva det er som foregår. Store øyne til svar. Å snakke engelsk er ikke deres sterkeste side.

Jeg kom frem timesvis etter solen hadde gått ned. Noe av det jeg missliker mest ved å reise alene, er å ankomme en ny by, sent på kvelden, ikke ha noen å dele en tuktuk med og heller ikke ha booket seg inn på et hostell. Alle vet at du er desperat på transport, og de tror du er villig til å betale de mest latterlige priser.

Tha Khaek er for å si det mildt; ganske så søvning. Én god ting kom ut av oppholdet mitt her. Jeg møtte to gutter (Menn? Når de om noen måneder passerer tretti, er det vel på sin plass å kalle dem menn) fra Frankrike. De har vært på tur i over ti måneder. Vi hadde en kjempe fin kveld med streetfood og masse latter. Vi bestemte oss for å holde kontakten hvis vi ved en annen anledning kom til å befinne oss på samme sted i Laos.

Ny dag, ny utfordring. Komme seg til Konglor cave ved bruk av lokal transport. De fleste backpackere som drar til hulene, kommer seg dit ved hjelp av en scooter. Siden jeg reiser alene, og ikke fant noen å gjøre denne scooterturen sammen med, var det uaktuelt for meg å gjøre det på denne måten. Etter timesvis med diverese lokale transportmidler, måtte jeg se meg slått av dårlig planlegging, enda dårligere kommunikasjon med de lokale, frustrasjon over lange ventetider og kulde. Jeg vendte snuten mot Vientiane, og krysset både fingre og tær for at jeg ville komme meg dit før det ble alt for sent. Jeg tok lokalbuss/tuktuk med en haug med lokale. Denne bussen ser bare ut som en forvokst tuktuk. Du sitter skulder mot skulder med de lokale mens vindene blåser inn fra begge sider. Sammen med oss var det en scooter, sekk på sekk med ris og sukker og all bagasjen til passasjerene. Mannen ved siden av meg delte ut søtsaker til alle sammen, damen ved siden av meg ammet babyen sin mens vi suste i sikksakk forbi huller i veien og mennene tvers over meg sov på hverandres skuldre.

Mens vinden blåste i håret og vi satt skulder mot skulder; en backpacker og ti lokale, gikk solen ned over risåkrene. Det er i sånne øyeblikk at jeg føler meg som verdens heldigste. Følelsen blir fort byttet ut etter at solen går ned og vinden blir ubehagelig kald. En av grunnen til at jeg er ute å reiser i akkurat disse månedene, er for å slippe kulden som er hjemme i Norge. Jeg er på mitt mest sinte, utmattede og frustrerte når jeg blir kald. Når kulden kommer inn i kroppen min, tar det nemlig (alt for) lang tid før den slipper taket. Etter en time til i bussen og enda to timer venting på neste buss, var det et stykk sliten Fanny som satt seg på bussen som skulle ta hun det siste stykket til Vientiane.
Heldigvis visste jeg at Matt og Matt ventet meg der. Jeg møtte dem for første gang i Dalat i Vietnam for godt over en og en halv måned siden, og vi hadde avtalt å møtes i hovedstaden for julefeiring.

Jeg ankom Vientiane lovlig sent, men fant heldigvis en midlertidig seng for natten.
Dagen etter møtte jeg Matt’ene, og vi booket oss inn på et tremannsrom.

Vi hadde noen avslappende, morsomme og flotte dager i Vientiane. Vientiane i seg selv er ikke en veldig spennende by, men det er menneskene som avgjør om en by blir dårlig, middelmådig eller bra.

Julaften ble brukt til å shoppe, lete byen rundt etter ost og vin, deilig middag med en fin gjeng fra rundt omkring i verden og dansing på et lokalt utested med litt for mye vin i kroppen. En veldig vellykket kveld med det perfekte crewet. Det var en kveld med reunions. Matt’ene fra Dalat og franskmennene fra Tha Khaek.

Det ble noen late dager på å komme seg etter julekvelden. Siden vi hadde en del engelskmenn i gruppen vår, ble det en liten feiring dagen etter også (fake christmas).

Neste destinasjon: Vang Vieng og nok en reunion med franskmennene. Vang Vieng er slående vakker. Hvis det ikke hadde vært for alle tanktoppene (reisende gutter som synes det viktigste er å vise frem musklene) og de alt for turistifiserte gatene, hadde dette vært det perfekte stedet å slappe av en god stund. Fjellene er… wow.

Dagene ble brukt til å spille petanque med franskmennene. Vi hadde en skikkelig fransk kveld med petanque, pastis drikking og franske banneord. Jepp. Banneord. For det viser seg nemlig at denne nordmannen er ganske så mye bedre enn franskmennene i deres egen sport. Det holdt ikke for dem å bli ydmyket en kveld, så vi brukte neste formiddag på det samme. Det ble mye: “She is devilish, mec!” og “C’est ANCRÅOIABL!”. Skulle gjerne likt at talentet mitt var noe annet. Synging, dansing, løping… et eller annet. Men jeg får omfavne det jeg har blitt tildelt.

Vi dro videre etter et par dager i Vang Vieng til Luang Prabang. Laos er all about chilling. Dette er landet for kortspilling, kaffedrikking, ligging i hengekøyer, spising og fjelltitting. Og det er akkurat det vi har gjort. Vi har kost oss med deilig streetfood hver dag, bli slått av Nico i “femhundre” og cafébesøk langs elven.
Det ble nyttår med en haug med andre backpackere på “Utopia” i Luang Prabang. Ingen raketter i år, men masse kjærlighet.

Nong Khiaw ble neste destinasjon. En liten landsby med spektakulær natur, varme dager og kalde netter. Dette ble vår siste destinasjon sammen. Dette er de første jeg har reist med på denne turen, og det er trist å si “Ha det bra” etter så fine dager sammen. Franskmennene vet virkelig hvordan de skal behandle jenter, og jeg føler meg veldig heldig som har fått reise med dem.

Nå er jeg tilbake i Luang Prabang for å ta en båt videre til Thailand. Morgendagen skal bli brukt til å planlegge mine siste måneder på tur. Det har gått så fort, og jeg føler tiden allerede begynner å renne ut. Jeg har under to måneder igjen, og jeg skal prøve å få gjort og sett mest mulig før jeg drar hjem til kalde vinterNorge for studiesøking, jobbing og reunions.

Turn down for (Angkor) WAT

Det er vanskelig å vite helt hvordan man skal ta seg frem i dette store tempelkomplekset. Hvordan skal man komme seg dit, hvor mange dager skal man bruke på det og hvilke templer er det verdt å se. Jeg hadde absolutt ingen aning da jeg kom til Siem Reap. Det eneste jeg visste, var at jeg ville komme meg dit med en tuk-tuk. Hvor mye det ville koste, det visste jeg ikke.
Nå som jeg har vært der og snakket med andre om deres opplevelser, så føler jeg at jeg vet nok til å gi noen tips til dere der ute.

Før du drar:

• Ta på deg solkrem. Solen er sterkere enn det du tror. Ta med deg solbriller også.
• KLE PÅ DEG! Fy søren så irritert man blir over de som ikke skjønner hva som er dresscoden når man skal besøke templer. Ikke ta på deg rumpekorte shortser og tanktopper. Det gjelder både for gutter og jenter. De slipper folk inn uansett, fordi de trenger pengene dine. Det er mange munker som besøker templene, og de vil kikke på hverandre og riste på hodet. Respektløst.

neineineineinei…

• Ta med vann og noe snacks. Det er dyrt å kjøpe fra de mange selgerne langs veien.
• Kamera!

Transport:

Her er det en del alternativer. Tuk-tuk, motorsykkel, sykkel eller ved å gjøre det på gamle måten: bruke bena.

Tuk-tuk:
Kanskje den mest komfortable måten å se templene på. Trygt, stabilt og enkelt. Jeg valgte selv å dra med en tuk-tuk. Sjåføren jeg brukte var den samme som kjørte meg fra busstasjonen til gjestehuset. Da han så på meg med store øyne og sa: “Miss… high season is like no season”, da var valget ganske lett. Så hvor mye er det dette burde koste? Det kommer ann på hvor langt du vil. Jo lenger du vil, jo mer bensin må han fylle. Den første dagen så jeg templene som er langs inner circuit. Det er mange templer å se, men runden er i og for seg ikke så lang. Jeg brukte godt og vel fem timer, og jeg betalte til sammen tretten dollar. Jeg forhandlet meg ned fra seksten dollar. Det burde være mulig å få prisen såpass langt ned, og jeg tror du betaler det samme hvis dere er to.
Den andre dagen så jeg templene som er langs outer circuit i tillegg til soloppgang over Angkor Wat. Distansene er større, så jeg betalte seksten dollar.

Motorsykkel:
Hvis du er alene, kan det å bruke en motorsykkel være en god og billig måte å komme seg frem på. Bare husk at du er nødt til å sitte bakpå en som er fra Kambodsja. De lar nemlig ikke vestlige kjøre motorsykkel på tempelområdet. Hvis du drar med motorsykkel, burde det være noen dollar billigere enn en tuk-tuk.

Sykkel:
Jeg så mange som syklet rundt, og det så ut som en god måte å få sett templene på. Men slitsom. Det er noen gode distanser du må dekke i løpet av en dag, i tillegg til alle trappene du går opp og ned i templene. Hvis du leier en sykkel, ville jeg invistert en dollar mer for å få en ordentlig god sykkel, og ikke en av de mange bysyklene du ser overalt. Jeg ville også spurt etter en hjelm, med tanke på at sjåførene av bilene og minibussene kjører som at de ikke ønsker å leve mer. En bysykkel koster som regel en dollar per dag, mens en ordentlig sykkel koster et par ekstra dollar.

By foot:
Dropp det. Ikke en gang hvis du hadde jogget, hadde du fått tid til å se alt du ville se. Det er nok gåing og klatring opp og ned trapper, hvis ikke du skal være nødt til å gå mellom alle templene i tillegg.
Billig, men idiotisk.

En dag, to dager, tre dager, en uke?
Tempelområdet er mye større enn det du kan forestille deg. Hvis du vil se alt, må du regne med at det blir tempeltitting i noen dager.
I Asia er det mange templer, og du kan nesten ikke gå en dag uten å se ett. Jeg har møtt mange temple-tired people som har sett sin andel templer allerede før de har vært i Angkor. Hvis du kjenner deg igjen i dette, ville jeg valgt et endagspass. Dette koster tjue dollar. Vær der tidlig, så du slipper å stå i kø sammen med alle kineserne.

Det er veldig mange som går for soloppgang over Angkor Wat for så å se templene som er langs inner cicuit. Jeg mener det er en annen rute som er mye finere.
Her kommer mitt tips til dere som vil se det meste av hva Angkor har å tilby på bare en dag.

Rød linje: Inner circuit. Grønn linje: Outer circuit

Dagspass:
Dra ettermiddagen før for å kjøpe dagspasset. Dra rundt klokka fem, og du vil få en gratis solnedgang ved Angkor Wat.

Jeg ville anbefalt soloppgang over Angkor Wat. Selv om jeg ikke likte det selv, så er man nødt til å få med seg det største og mest spektakulære tempelet når man først er der. Vær der litt tidlig, sånn at du får en god plass. Ta med ørepropper og musikk. Du kommer til å hate alle som skriker til hverandre og japanerne som slurper opp de siste kaffedråpene. Prøv og ikke irritere deg over at folk mangler oppdragelse og stiller seg rett foran deg. Det kommer til å skje.

Før solen går helt opp, drar du videre til tempelområdet Angkor Thom. Her finner du et av mine favoritt templer, Bayon. Gå rundt i området for å få sett de andre templene. Dette vil ta rundt en time++. Sett deg på sykkelen eller inn i tuktuken og kjør ut på nordsiden.
Dra videre til Neak Pean. Mitt absolutt favoritt tempel.
Neste stopp er bare fem minutter unna. Ta Som.
De to neste templene er nesten helt identiske. Jeg ville valgt å se Pre rup i stedet for East Mebon.
Det siste stoppet blir Ta Prohm. Dette er templet hvor de spilte inn Tomb Raider. Så forvent deg at du kommer til å gå i kø inn til tempelområdet. Men det er verdt det. Templene her er veldig flotte.

Dra tilbake til Siem Reap og nyt en god lunsj på Sister Srey eller Joe-to-go.

To dagers pass (40dollar):
Jeg mener dette er mer enn nok for de aller fleste.
Jeg ville brukt første dag til å se soloppgangen over Angkor Wat, etterfulgt av at du ser templene langs inner circuit.
Andre dag ville jeg dratt rundt soloppgang for å se den enda en gang over Bayon. Noe jeg mener er enda flottere enn ved Angkor Wat. Du er mest sannsynlig nesten helt alene, og det vil føles som en mer unik opplevelse. Se resten av templene langs outer circuit. Du kan fint droppe East Mebon.
Begge dagene avsluttes realtivt tidlig, så du har tid til å gjøre noe annet enn tempeltitting resten av dagen.

Tre dagers pass (40dollar):
Gjør det samme som de med et to dagers pass ville gjort. Den tredje dagen ville jeg dratt til Bantey Srey, Kbal Spean og Phnom Kulen. Mange som sier disse templene er de fineste, og at det absolutt er verdt den lange kjøreturen opp dit. Min sjåfør sa de ville koste meg tretti dollar å komme meg dit med en motorsykkel, men jeg fikk det ned i atten dollar.

Fem dager/ en uke:
Du har super god tid. Jeg ville tatt meg bryet med å leie meg en sykkel. Da har du virkelig muligheten til å utforske bedre, enn det du ville fått til med en tuktuk eller motorsykkel.

Håper dette var til nytte for noen der ute.
Del gjerne videre!

Been there Don det

(Skrevet 17.12)

Siem Reap var veldig flott. En liten by som har endt opp som en stor tursitattraksjon på grunn av Angkor Wat. Fine markeder, god kaffe, deilige fruktshakes, herlige mennesker og flotte solnedganger.
Dormen jeg bodde på er det største jeg noensinne har bodd på. På et stort loft hadde de fått presset inn tjuefem senger. Med folk som både liker å være sent oppe, bli bedre kjent med sidemannen klokka tre på natta og de som gjerne skal komme seg opp klokka fem så de får sett soloppgangen over Angkor Wat. De slumrer seg gjerne igjennom fire alarmer før de drar kroppen ut av senga. Jeg la ikke merke til at de delte ut gratis ørepropper før den tredje natta.

Det er typisk at man møter akkurat sånne type mennesker man vil møte, i det man er på vei i forskjellige retninger. Etter veldig fine dager i Siem Reap, krysset jeg grensen til Laos. Litt øyliv stod på planen. Grensen over til Laos er den roligste jeg har vært borti til nå. Bortsett fra at man gir minst fem dollar i “offisielle utgifter”, så gikk det knirkefritt. På andre siden ble vi møtt av en småfull sjåfør som skulle ta oss til båten til Don Det. Han skrudde musikken på full guffe og myggen danset i takt.

Vi satt oss i båten i det solen gikk ned. Barn som drar opp fiskenett på fiskenett og båter som putrer av gårde. Laos ønsket oss hjertelig velkommen.

Don Det er en liten øy i Mekong. Det de kaller sunset bulevard er absolutt ikke en bulevard, heller ikke en vei. Jeg fulgte “bulevarden”/sandstien til jeg kom til en noen koselige bungalower rett ved elvebredden. Jeg ble ønsket velkommen av Mama’en med et smil og et “Sa ba deee”. Tretti kroner for en bungalow med eget bad. Det kan man vel leve med.

Don Det er et sånt sted der himmelen er litt blåere, stjernene skinner litt klarere og marijuana lukta er litt sterkere. En hippies paradis. Kvelden avsluttes klokka elleve og neste dag starter ikke før klokka syv . Det er en fin harmoni mellom reisende og de lokale, og man kan la syklen sin stå ulåst hele dagen, og ingen vil finne på å røre den.

Det er ikke så mye å gjøre på Don Det hvis man ikke tvinger seg opp fra hengekøya. Jeg leide meg en sykkel og syklet over til naboøya. En dag da moder jord var i ekstra godt humør, skapte hun disse fine øyene i Mekong. Med alle deres fossefall og flotte skoger.

På vei tilbake, syklet jeg forbi en gjeng. I denne gjengen var Julia. Julia møtte jeg for første gang i Chiang Mai i nord-Thailand for over en og en halv måned siden. Hun var der sammen med en kompis på den tiden. Det er så tilfeldig hvem man ender opp med å møte igjen. Også på denne lille stien, på denne lille øyen, midt ute i Mekong. I et par dager koste jeg meg med hun og hennes venner, før de krysset grensen over til Kambodsja.

I går var jeg på kajakktur hele dagen. Det er en av de fineste opplevelsene jeg har hatt til nå. Så fredelig å padle ned Mekong sine fine stryk med flotte mennesker. Før turen ble jeg lovet at jeg skulle få sett delfiner. Vel… noen finner fikk vi i alle fall sett.
På vei hjem fikk jeg gjøre noe av det jeg liker aller best: Sitte på toppen av busstaket mens sjåføren kjørte som en gærning, og barna vinket, slengte kyss og ropte deres skjønneste “Sa ba deee”.

I dag har jeg tatt meg videre til Champasak. For et LAND. Jeg er stormforelsket allerede. Det er noe helt annet enn de andre landene. Så mye roligere, mindre turister, koseligere byer og naturen er helt fantastisk.
Jeg gleder meg til hva mer Laos har å vise meg.

BANG

Koh rong var veldig flott. Den siste dagen min på øya brukte jeg på en båt med en haug av andre backpackere. Jeg fikk snorklet igjen, og det gjør meg alltid glad. Selv om jeg må si at jeg ble litt skuffet. Hadde ventet å se mer og at vannet var klarere. I det solen begynte å gå ned, kastet vi snørene i vannet og håpet på at fisken ville bite. Gjett hvem som fisk da? Jeg. Var bare meg og en annen som fikk, men de var alt for små, så vi kastet dem tilbake der de hører hjemme.

Solnedgangen var fantastisk. Og grillmaten likeså.
Da månen forsvant bak en sky, skyndtet alle seg ut i vannet for å forhåpentligvis få sett planktonen. Det er noe av det flotteste jeg har vært med på. Det er helt magisk. Har dere sett “Life of Pi”? Det er en fantastisk scene der han svømmer med plankton midt ute i havet. Det kan sammenlignes med den. Jeg følte meg som en fe, der jeg strødde tryllestøv rundt meg i vannet.
På vei tilbake satt jeg sammen med noen canadiere, snakket om livet og reising (handler ikke livet om reising da?) i det regnet høljet ned og lynet danset i skyene.

Neste dag var det på tide å forlate paradis.
Her i Kambodsja kjører de litt samme stilen som i Kenya. Vi har et vidt forskjellig syn på hva tid er. At båten var en halvtime forsinket, betø egentlig en og en halv time. Etter ventingen og enda en time på båten, var vi inne på fastland igjen. Sihanoukville er ikke det flotteste stedet på jord. De har noen fine strender, og det er fortsatt ganske øde utenfor de store strendene og bykjernen. Det kommer nok til å endre seg ganske fort. Russerne har nemlig inntatt byen. Om noen år vil dette være Kambodsjas svar på Vietnams Nah Trang. Det kan du sitere meg på.

MEN, det at russerne har kommet, betyr også at det finnes noen gode cafèer med rågod kaffe. Jeg hadde lengtet etter en ordentlig cappucino etter utallige kopper med nescafe. For god kaffe i Shianoukville: Leisure café og bar. (Psst: Det så ut som de hadde noen veldig gode kaker også. Se om du klarer å motstå fristelsen).

Der satt jeg i godt og vel tre timer. Blogget, bladde gjennom alle videoer og bilder jeg har av Freddie, som fylte år den dagen, og koste meg med både kaffe og salat. Ja. Salat. Litt ordentlig kvalitetssalat ligger høyt på “dette-savner-Fanny”- lista.

Så var det tid for pick-up. Bussen som skal ta meg til Battambang skal ta rundt åtte timer. Jeg ender opp på en buss til Phnom Penh hvor jeg så er nødt til å bytte buss midt på natten. Jeg hadde enda til gode å være på en nattbuss i Kambodsja, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si en gang. Se for deg en seng på nitti centimeter. Denne er du nødt til å dele med et vilt fremmed menneske. Jeg fikk tildelt en svenske. Dum, brautende, snorkende og fisete (er det et ord?). Det er IKKE lov å fise når man ligger med ryggen til et annet menneske. Også på offentlig transport da gitt. Nei takk.

I Phom Penh fikk jeg tildelt en fra Kambodsja. Det viste seg å være et godt valg. Jeg sov mesteparten av turen. Mest på grunn av antihistaminpillene jeg fikk av en av dykkerne på Koh Rong. Hun så nemlig alle bittene mine fra bedbugsa og sandfluene.

Det som skulle være åtte timer, ble fort til tretten timer i stedet. Men jeg kom frem til slutt. Hostellet jeg bor på har check-in time klokka åtte, og det er noe man alltid setter pris på når man ankommer svett og tissatrengt tidlig om morgenen fra en nattbuss.

Dagen i dag har jeg brukt på å gå rundt i Battambang. Det var deilig å komme hit. Her slipper man barneselgerne som setter opp verdens største furtetryne når du sier at du ikke vil kjøpe noen smykker (i dag heller), og alle tuk-tuk sjåførene som konstant maser på deg (enten det gjelder en kjøretur eller om du vil ha noe å røyke på). Det er ikke så mye å gjøre her, men jeg får alltids dagene til å gå ved å drikke meg mett på fruktshakes, nippe til en kaffe, spise pannekaker med nutella, gå meg en tur til de ulike templene (som er overalt her i Asia), forhandle om priser på de lokale markedene og jogge meg en tur langs elvebredden i solnedgangen.

Om to dager drar jeg til Siem Reap og… turn down for (Angkor) WAT!

(Skrevet 06.12.14)

Sunset

Da har jeg kommet meg over til paradisøya, Koh Rong. Her er det ingen veier, ingen tuktuker, ingen ordentlige butikker og elektrisitet som går av og på.

Langs stranden ligger det flere dusin med bungalower og guesthouses.

Jeg har lengtet etter paradisstrender siden jeg dro fra Kenya og Zanzibar, og endelig har jeg fått sett en som i alle fall kan sammenlignes med strendene der.

Da jeg gikk i vannkanten mens solen gikk ned, tok jeg meg selv i å ønske at jeg kunne delt det med… vel… en kjæreste. Eller noe.
Jeg satt og snakket med en av de små jentene på stranden i Sihanoukville som selger smykker. Hun spurte meg om jeg hadde kjæreste. Jeg svarte at det hadde jeg ikke. Hun lurte på hvorfor ikke det. Da dro jeg hele regla om at gutter bare er store babyer, som du er nødt til å trå veldig forsiktig rundt, oppfylle alle deres behov så de ikke blir gretne og at det generelt bare er masse jobb. Jenta stirret på meg med store øyne, og nikket forsiktig. Hun ville heller ikke ha kjæreste.
Det er kanskje en god idé å holde seg unna disse guttene til jeg mener noe annet.

Frem til det skjer, skal jeg nyte disse dagene her til det fulle. Som i forrige innlegg, så er det fint å bare være meg åtti prosent av gangene. Tjue prosent av gangene hadde det vært koselig og hatt noen å se disse vakre solnedgangene med.

Dere må gjerne komme på besøk!