Ten reasons why I didn’t fall in love with Rajasthan

No worries, I will list the stuff I liked further down.

1. Too expensive for what it is
Before I left I was sure this would be one of the cheapest holidays I’ve ever had. Since it is high season in December and January you have to take into account it will be a bit more expensive than the rest of the year, but when the prices of tourist attractions are doubled of what it says in the guidebooks, very average hotels costs the same as in Europe and the food prices have gone up as well, your budget will for sure be disappointed. It’s ok to pay the 15 euros it costs to get into Taj Mahal because it’s one of the most amazing buildings in the world, but the irritation to pay seven euros to see a minaret will overshadow the fact that the minaret is actually quite cool, old and enormous. 

2. Money problems
Right now there is a big money problem in India which affects both tourists and indians. Standing in line for one hour to get out a maximum of 60 euros will drive you crazy. Don’t talk to me about the expenses every time you withdraw money. I know, and I’m not happy about it.  

3. Delhi-belly and dirty sheets
If you don’t want to experience a really bad «Delhi-belly» you have to double check where you eat, for every single meal. One of the things I love about traveling is to walk in the street and pick a random place to eat or to eat some exotic street food. In India you can do it, but it’s risky. Even when you follow Trip Advisor or your guidebooks, you are not totally safe. I can vouch for it. If you go to random hotels, guesthouses or hostels I’m not sure you will be guaranteed clean sheets and blankets.

4. «Two kilo dust a day, keeps the doctor away»???
The pollution is terrible. The dust gets swirled up by cars, cows, motorbikes, you name it, while at the same they pollute themselves. Suddenly those stupid masks you put in front of your mouth makes sense. And the garbage. It is every where. I mean, e.v.e.r.y.w.h.e.r.e. Plastic is evil. 

5. The people
To be honest, I didn’t like the people in Rajasthan that much. A lot of them were rude, loud and not very well educated. I don’t yell at people very often, but we ended up yelling at a very rude (grownup) man outside a temple. Of course there were some highlights. For example when an old man in Delhi yelled at some tuk-tuk drivers trying to rip us off, and sent us in his private car to the place we wanted to go. 

6. Being a girl
I was there with my boyfriend, so most of the time I felt safe. It’s when I was standing alone that people came to me, wanting to take pictures a bit too close or calling at me as «sexy» or just standing next to me making kissing sounds. Even when we were together young guys would do that. I would never ever recommend girls to travel alone in India. In a country where women gets treated the way they do there, you shouldn’t expect them to treat you differently.

7. Selfie time
This was something I’ve heard about before I left. They do love their selfies. It seems that the priority for a lot of indians is this when they visit tourist attractions: 1. take selfies with tourists, 2. take selfies or have someone to take a picture of you doing ten different poses and 3. maybe take some pictures of the attraction.  If you say yes to one, you’ve said yes to who ever is around.

8. The lack of respect
Do you feel like spitting? Go ahead! You can even spit inside a temple. Do you feel like yelling? Go ahead! You can even yell inside a temple.

9. Everything is falling apart
It’s sad to see how many beautiful buildings that are being neglected and even destroyed. The only chance an old building has to survive is if some rich people like it and decide to maintain and restore it.

10. Constant noise
Never a silent moment. Ever. Honking, pigeons, dogs, music and cows. No wonder they meditate every day. This is also one of the reasons (together with the pollution) why Rajasthan is not made for walking. Don’t go to Rajasthan expecting you can go for peaceful and long walks in the cities. 

So, did I like anything? Of course I did!

1. The food
The food is great. Naan, curries, korma, parathas. It is yummy, spicy and (mostly) fresh.

2. Jaisalmer
This desert town is very touristy, but it’s for a very good reason. Compared to many of the other cities in Rajasthan it’s really not that busy. The sand colored houses, the havelies, the fort and the small streets makes it a «must-see» if you’re planning to go to Rajasthan. 

3. Hinduism
The greatest stories comes from Hinduism. With that many gods the stories are doomed to be filled with action, drama and love. 

4. The wildlife
We went to two national parks and both were great. Mostly because we were one of the lucky 25% that gets to see a tiger at this time of year. Birds are also great, but come on… a tiger beats some birds anytime of the year.

5. Masala chai
The spicy milk tea that they serve every where will warm up your heart and mind. 

6. Taj Mahal
Sometimes when you visit places you’ve seen a million times in pictures, you can be a bit disappointed. Taj Mahal is not one of the disappointments. I loved it. It is a big “wow”. Make sure to go at sunrise, then you’ll meet the busloads of Chinese when you’re done with your visit around nine. 

Would I recommend you going to Rajasthan, Delhi and Agra?
I have to say… no. First of all, I think India is not for first-time travelers and solo female travelers. If you travel in the month of December and January you have to know it will be cold, especially during the night, and it will be packed with indian tourists and foreigners. There’s many places I would recommend you to go before going to India. Somewhere warmer, safer and cheaper.

If you don’t listen to me and decides to go anyways, I would recommend it to you if you have quite a lot of money to spend on one travel. Then you have the comfort of upgrading to more comfortable hotels and fancier restaurants. For the first time ever, we travelled with a private car and driver the whole way and I would definitely recommend doing it this way. You will save time and you will feel safe.

At least once in a lifetime you have to go to Agra to see the Taj Mahal. I might recommend India just for that reason.

I’m always openminded  when I go to new places, but this time I was quite disappointed. I was in Tamil Nadu in the south of India some years back and I loved it. The people were kind, the culture was surprising and interesting, the food was delicious and it was cheap. It was like I didn’t visit the same country. India is huge, and for that reason there will be big differences in people, landscape, the way of living and behaving. I can not say “Don’t go to India”, because I’ve only seen a small part of it, but I can say “Chose where and when to go carefully”.

(All of the pictures are taken by me with a Canon 700D).

Dear Mr. President

Dear president, Uhuru Kenyatta.

How long has it been since you visited one of your own orphanages? How long has it been since you’ve really looked. Thoroughly. Seen what’s been going on? For me it’s been a month. A month since I’ve seen the standard of your governments orphanages. And it shocked me. You have staff that have no interest in the children. No interest in putting their needs, special needs, in focus. I saw a boy that had been sodomised by his own teacher, being scrubbed in cold water behind your dirty facilities. No compassion, no counselling and no comforting. I’ve seen babies with their heads full of ringworms. I’ve seen children in desperate need of attention. So desperate that they are willing to hurt other children to get yours. So desperate for love that they will hold on to your hand for several hours, because they don’t know when anyone will give them the same attention.
I’ve been to meetings with your employees, that are obviously not suited for their jobs because the only thing they care about is money and power. They are too proud to realise what they are doing is wrong.
Are you proud?
These children are the future of Kenya. Shouldn’t your orphanages be an example of how orphanages should be run? I think so. You should think so. This issue is something you should be embarrassed about. It’s a shame. For you, for the people and for the future of your country.
And who’s the victims? The children.
I came to help one of these orphans. A boy that is very special to me. A boy with special needs. He needs to be taken to a doctor that knows what he is doing. He needs to be followed up by a nutritionist. But most of all; he needs love. All I wanted to do was to help him. And what met me? Employees of yours with an attitude so bad that you want to shake them, because they make you so frustrated. They have no interest in helping anyone but them selves. And they are the people that are responsible for the future of Kenya. I can’t believe that you can walk around with your head held high.
Your system disgust me, you disgust me. It’s time that someone stand up to you and forces you to make a change.

Fanny Norgaard, Norway

Permanent

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe.
Siden jeg skrev sist, har jeg kommet meg tilbake til Thailand.
Jeg hadde noen valg foran meg, som tok opp mange av tankene mine. Reise ned til Sør-Thailand for å dykke i noen uker, eller permakulturkurs på Kailash Akhara i Nord-Thailand før jeg krysser grensen til Myanmar. Noe som veide i mot å dra på kurset var at det kom til å vare i tre uker (og at det helt sikkert kom til å være en haug med hippier der). Tre uker på et sted er lenge. Spesielt hvis det er mennesker rundt deg, som du føler du har lite til felles med. Fordelen: få inn litt rutine i hverdagen igjen, og å få litt innputt om noe jeg ikke kan så mye om.

Og her er jeg da! Vi er inne i vår siste uke av kurset. Det har vært både oppturer og nedturer.

Jeg var veldig spent før jeg kom hit. Permakultur er ikke noe som har interessert meg før jeg møtte et stykk veldig flott canadier i Kenya i september. Han jobber i Uganda med permakultur, og fikk meg til å åpne øynene om hvilket viktig tema dette faktisk er.

Jeg lette i hovedsak etter yoga- og meditasjonsretreats, og etter noen søk kom Dharmainc og dette permakulturprosjektet opp. Etter å ha lest om det, klarte jeg ikke slutte å tenke på det. Jeg vet med erfaring at hvis jeg lar noe oppta tankene mine over en lenger periode, og ender om med og ikke gjøre det, så kommer jeg til å angre. Derfor er jeg her nå.

Den første uken var det en god blanding av frivillige og kursdeltakere her. Det var veldig fint. Man kunne være rundt andre enn de man er på kurs med (og faktisk innrømme at man liker å shave leggene og å bruke deodoranter og shampoo med parfyme i seg). Midt i den første uka kom det en jente fra California hit. Se for deg den sterotypiske amerikaneren, og du har henne. Nesten. Veldig glad i å snakke om seg selv, avbryte andre og sørge for at alle hører deg når du snakker om deg selv. Etter en del måneder på tur, lærer man seg å lese mennesker. Fort. Jeg kunne hele livshistorien hennes før hun i det hele tatt hadde begynt å fortelle noe om seg selv. Jeg ser rett igjennom henne. Og jeg ser smerten hennes. Derfor ble den første uken veldig tung for meg. Jeg ble for opptatt med å lese annsiktsutrykk, og sørge for at hun hadde det bra. Det ble ikke noe bedre da eieren av dette gigantiske stedet kom tilbake etter en forretningsreise. Han kaller seg Dharma. Navnet hans er sikkert Steve, eller noe i den duren. Fra Chicago. Tror han selv er opplyst, men alle vet at han har “private massører”, elsker penger og er mer opptatt av utseende enn noe annet. Nevnte jeg at han har kone og barn?
Han kan sier akkurat det han tenker på, og er ikke redd for å såre følelsene til noen andre på veien.
Denne jenta hadde tatt på seg en oppgave om å ta vare på en kylling som var veldig syk. De fleste var enige om at det hadde vært bedre om vi hadde drept den stakkars, lille skapningen, men alle lot hun ta vare på den fordi alle kunne se at dette var hennes prosjekt. På en eller annen måte så hun seg selv, og ble veldig knyttet. Det ville ingen av oss ta fra henne. Etter tre dager med stell både dag og natt, kom Mr. Enlighten bort til henne og sa at “hun bare måtte se til å drepte den fordømte fuglen”. Alle hadde tenkt det samme, men noe skal man bare holde for seg selv. Hun ble selvfølgelig veldig lei seg, og dette skapte mye uroe i noen dager etter på. Hun uttrykte seg ofte om at hun ikke likte han og ikke ville være på et så foreferdelig sted lenger. Dette påvikret alle sammen. Stemningen sank flere hakk, og alle oppførte seg merkelig rundt hun og rundt hverandre. Det var derfor en stor lettelse for alle sammen da hun bestemte seg for å dra. Vi kunne alle gå tilbake til å le med hverandre og fokusere på det positive. Hvordan han oppfører seg og hvordan stedet blir drevet, må vi bare le av. De fleste har den samme meningen, så det er ingen vits i å henge seg for mye opp i det og ha lange samtaler om det.

Nok om det.
Kurset er flott, og kursholderne likeså. Jeg lærer så mye om ting jeg ikke visste fra før. Jeg kommer ikke til å gå i en helt ny retning i livet, men jeg kommer definitivt til å endre hvordan jeg tenker om hva som faktisk er en fin hage (funksjonalitet og matproduksjon fremfor estetikk), hvor dyrebart regnvann er og hva jeg trykker i meg av mat. Og tenk at vi er så uvitende der hjemme. Bruker massevis av tid til å vedlikeholde hekker og gressplener som ikke har noen annen nytte enn å se bra ut. Skamme oss burde vi.

Noe av det vi lærer her også, er og ikke preke om dette til alle rundt oss. Start med deg selv, og prat om dette til andre som er likesinnede og vil lære mer om det. Derfor skal ikke jeg bruke en evighet på å fortelle hvor uvitende vi er i vesten, og hvor mye mer effektivt vi kunne gjort ting. Jeg bare nevner det. Hvis du vil lese mer om hva permakultur er, åpne en ny fane i nettleseren og søk det opp da vel!

Nå er vi inne i vår siste uke, og vi skal bruke den på å skrive om vårt eget designprosjekt. Mamma og pappa skal få hagen sin totalomvendt. Neida. Joda. Nesten i alle fall.

Om en uke setter jeg nesen mot mitt siste land på denne turen. Myanmar. Jeg gleder meg veldig. Indonesia ble denne gangen byttet ut mot Myanmar. Tiden har gått alt for fort. Jeg skulle ønske jeg kunne vært på tur litt lenger, men hverdagen hjemme kaller og menneskene i den hverdagen. Og det er noe å glede seg til også.

Kailash Akhara

Too bad…

Fannys reisetips

Skal du ut på tur snart? Da tenker jeg meg at du er ganske spent, litt rådvill og gleder deg helt vilt mye. Noen tips er det jo greit å ta med seg på veien, og hvorfor ikke fra en som faktisk har vært på tur og opplevd alt det dere opplever nå.

Hvordan vil du reise?

Vil du reise sammen med noen, alene, på pakketur med Kilroy, egen planlagt tur, jobbe som frivillig? Dette er spørsmål du burde stille deg selv. Og ikke minst, hva er det du kan klare å takle. Det er ikke bare- bare å dra ut i den store verden. Er du klar for å gjøre det alene? Hvis det svaret er nei, så burde du absolutt dra med en vennine eller kjæreste. Ikke la frykten hindre deg i å reise. Finn alternativer! Jeg valgte å dra alene. Mye på grunn av at jeg ville legge opp reisen min helt på egenhånd. Jeg ville være egoistisk. Jeg ville kunne bestemme selv akkurat hvor jeg ville og hva jeg ville gjøre der.

Jeg planla hele ture alene. Jeg fikk ikke noe hjelp fra de store reiseopperatørene. Og vet du hva? Det er enklere enn du tror!

Kilroy, Atlantis, GoXplore…?

Dette er gode alternativer til å få en reise med mye innhold, nye vennskap og forutsigbare opplevelser. Men visste du at du kan få akkurat det samme, bare til en mye rimligere pris? Jeg ville kombinere reising med frivillig arbeid. Dette er en lønnsom og helt fantastik måte å reise på. MEN, det er hvis du velger å søke en liten runde på det store internettet selv. Kilroy, atlantis og goXplore tilbyr også dette, men til blodpriser. Er du villig til å betale flere titusner av kroner for å jobbe frivillig? Det var ikke jeg. Så jeg bestemte meg for å finne steder å jobbe på på egnehånd.

Jeg fant da denne nettsiden: http://www.helpx.net. En fantastisk side, der du betaler rundt to hundre kroner for å legge inn en profil om deg selv. Det er litt som å søke på en jobb. De som trenger hjelp fra frivillige rundt om i verden, legger ut en profil om seg selv. Hva de driver med og står for, når de trenger hjelp, hvor mange frivillige de vil ta inn, hvor lenge du er nødt til å være der og hva de ser etter av arbeidskraft. I store deler av Asia, Sør-Amerika og Afrika, tar de betalt for at du bor og spiser der. Ofte ligger prisene på rundt tusen- to tusen kroner per måned. Det er en sum som man kan leve med som backpacker. Du bor på stedet du jobber, spiser deres mat, lever med dem og opplever deres kultur. Husk at du kommer til disse stedene på eget ansvar, så sørg for all del å gjøre en bakgrunnssjekk på de stedene du skal til.

Verdens flotteste Freddie

Billy på fire måneder på Kijiji missions barnehjem i Nakuru

Her blir det lagt ut mye forskjellig. Du kan jobbe på skoler, sykehus, helsestasjoner, gårder, hos privatpersoner, barnehjem. You name it! Jeg har sett det meste. Jeg har vært veldig fornøyd med alle stedene jeg har dratt til, og har aldri opplevd noe ubehagelig. Det er selvfølgelig noen ganger du blir litt skuffet. Plutselig sitter du alene på en liten, isolert øy i Victoriasjøen. Men hvis du ikke trives er det bare en ting å gjøre: Dra videre!

En fantisk gjeng på gården til Bishnu i Megahuli, Nepal.

Jeg har brukt helpx mange ganger, og kommer nok til å gjøre det igjen.

Budsjett

Begynn å jobbe så fort du får for deg at du skal ut å reise. Det er ingen god følelse å ha rett før reise, at du er usikker på om du har råd til den reisen du har planlagt.

Sett så opp et budsjett du tror er realistisk. Sett så opp et budsjett som er det verst tenkelige utfallet. Regn med at det blir en mellom ting mellom disse to.

Før min første reise beregnet jeg alt for lite penger til kategorien “Transport”. Dette vil bli din største utgift. Det koster som regel veldig lite, men du bruker det hele tiden. Tuktuk, pikipiki, Rigshaw, båt, matatu, buss, innlandsfly… Det blir mer enn du forventer.

Life on top of a bus. South-Nepal.

På min første reise skulle jeg til fem land på seks måneder. Jeg hadde et budsjett på seksti tusen inkludert alle flyreiser. Det ble fire land og fem måneder i stedet, men jeg holdt budsjettet. Noe jeg er veldig fornøyd med! Jeg prøver å reise så rimelig som mulig. Og det er mulig! Du trenger ikke bruke 120.000 på en reise på fire måneder. Legg inn litt ekstra arbeid selv, og du kan få en reise til halvparten av prisen. Jeg er veldig spent før den reisen jeg skal på nå. Jeg skal reise mer denne gangen, så det sier seg selv at budsjettet blir større. Jeg regner med å bruke rundt ti tusen per måned. Da kommer flybilletter, vaksiner, forsikring osv i tillegg. På min forrige reise så brukte jeg ca. fem tusen kroner per måned. I India brukte jeg ikke mer enn to tusen kroner.

Vaksiner+forsikring

Er du en av de som vurderer og ikke kjøpe reiseforsikring? Da er du dum. Kjøp den reiseforsikringen. Den hjelper til i de fleste situasjoner. Om du havner på sykehus, forsinket bagasje, tyveri… Forsikringen hjelper deg. Jeg hadde forsinket bagasje to ganger, og fikk tilbake tre tusen kroner for det. Hvor skal du bestille forsikring? Jeg søkte lenge på det, men endte opp med en forsikring hos banken min. Og ja, det er dyrere enn det du tror. Jeg endte opp med en forsikring som kostet fem tusen fem hundre kroner. Dette er helt vanlig å betale. Jeg fikk reiseforsikringen min tusen kroner billigere denne gangen, fordi jeg kjøpte forsikring på samme stedet denne gangen. Spør gjerne forsikringsselskapet om du kan få en gunstigere avtale hvis du bruker dem ved en senere anledning. Bruk mastercard når du bestiller flybilletter. Det er innlagt en forsikring i mastercardet.

Lauren og Freddie

Undersøk hvilke vaksiner du trenger til de stedene du skal til. Dette kommer mest sannsynlig til å bli en stor utgift i budsjettet ditt, hvis du ikke har reist noe særlig tidligere. Jeg betalte rundt tre tusen for vaksiner og medisiner før første reise. Hvis det blir anbefalt malariapiller og rabiesvaksine til de stedene du skal til, vurder om du er villig til å betale for dette. En rabiesvaksine gjør bare at du kan gå lenger med bittet før du må på sykehus. Malariapillene mine hjalp bare mot noen typer malaria i Kenya, men ikke mot den dødelige malariaen. Kjøp heller piller der nede, som fjerner malariaen over tre dager. Jeg brukte ikke mine malariapiller, så det var tusen kroner rett ut av vinduet. Disse pillene kan også ødelegge opplevelsen til noen. Noen kaster opp av disse, og det er ikke noe særlig når du er nødt til å ta de to ganger daglig.

Flybilletter

Jeg bestilte alle flybillettene mine selv. Jeg sverger til http://www.gotogate.com. En helt fantastisk side som sammenligner priser, og finner de billigste alternativene. Gode alternativer til gotogate er også momondo og flightscanner. Vær klar over at prisene kan variere veldig fra dag til dag. Noen ganger med flere tusen kroner. De beste dagene å reise på er ofte tirsdager. Da er det som regel billige flybilletter.

Noen siste tips

Ikke vær for nervøs eller planlegg for mye. Hvis du planlegger for mye eller forventer for mye, kan det ofte være at du blir skuffet. Ikke fordi det er dårlig, men fordi det er annerledes enn det du forestilte deg. Fir ned kravene tre hakk, og jeg skal love deg at du får en finere reise.

Dette er Raia. En jente jeg passet på Fattoria l’Aurora, en gård i nord-Italia.

Ikke vær for turist! Alle kan se det. Og spesielt de som er ute etter å få ting fra deg. Enten det er penger eller de er ute etter å stjele fra deg. Ta deg en chillpill. I alle fall lat som du har tatt deg en chillpill. Vær litt mer som dem. Ikke for mye heller. Det kan virke rart. Men en mellom ting mellom det å være nordmann og det å tilpasse seg deres kultur.

Vær tøff! Ikke si ja til alle tilbud. Prut, prut, prut. Ikke få dårlig samvittighet. Mitt motto var alltid at “Hvis de gir meg det til den prisen, så tjener de på det. De ville aldri solgt det til meg hvis de hadde tapt på det”. Jeg kan love deg at etter tre måneder med pruting på flasker med vann, så blir du ganske kald. Et tips! Si at du jobber som frivillig. Da senker de som regel prisen et par hakk. Hvis du for eksempel skal kjøre buss over en lenger strekning, og du vet at prisene kan variere veldig, spør de lokale hva de betalte for billetten sin. Prøv å få den samme prisen. For det er det du skal. Ikke nøy deg med turistprisen hver gang. Da blir reisen din fort ganske dyr.

Ikke vær for tøff heller. Jeg har noen ganger vært for tøff i kjeften, der andre rundt meg har tenkt at jeg er helt gæren. Pick your fights. Man trenger ikke svare på alle ekle kommentarer eller ytre sin mening hver gang. Note to self…

Deepa, en jente fra Paradise home sitt barnehjem i Pokhara.

Og sist men ikke minst: LYKKE TIL! Du kommer til å finne deg din egen måte å reise på, men jeg håper at dette kanskje har hjulpet litt. Hvis du har spørsmål, så er det bare å spørre!

Del gjerne videre!

Empty

Da jeg bestemte meg for å opprette en donasjonskonto før min store reise, ville jeg aldri trodd at så mange skulle bidra. For noen fantastiske mennesker dere er!

På veldig kort tid fylte kontoen seg opp, og plutselig satt jeg i India og så på skjermen som fortalte meg at det nå var kommet inn omkring tjue tusen kroner. For et stort ansvar jeg følte. Et deilig ansvar. Tenk å få jobben å dele ut penger til mennesker som virkelig trenger det og fortjener det. #DEN FØLELSEN.

På denne tiden i fjor, satt jeg i Kisumu i Kenya. Kontoen var da nesten full. I dag, et år senere, er kontoen helt tom. Ok, ikke helt tom. Det gjenstår nittiåtte øre.

Jeg lovte dere et innlegg om hvor pengene gikk, og det skal jeg gi dere.

Reisen startet i India. Jeg dro til et barnehjem i Sør- India. Til et India ikke mange kjenner. Et rolig India. På en ashram, et barnehjem og et eldrehjem. Alt i ett! Under oppholdet mitt følte jeg det var mye urettferdighet. Det var en helt ny kultur, religion og mange mennesker som bodde sammen på et begrenset område.

Jeg var lei meg, og syntes mye synd på barna og det livet de er tvunget til å leve, i et så krevende og strengt samfunn som India. I ettertid er jeg så takknemlig for alt jeg lærte der. Selv om det ble felt noen tårer underveis.
Det er ekstreme summer som hvert år må betales for å sende disse barna på skolen. Jeg snakket mye med eierne om hva de ville bevilge pengene til. Vi ble enige om at pengene skulle gå til å finansiere et barn for et helt år. Tenk dere det da! Klær, mat, skolepenger, bøker, utflukter og leker til et barn et helt år. 

7500kr har gått til Aum Pranava Ashram. Hvis noen vil fortsette å donere til ashramen, kan dere få mer informasjon på deres nettside: http://www.aumpranavashram.org/

Videre gikk turen til Nepal. Mange morsomme, rare, kjedelige, spennende og triste opplevelser. Men ingen jeg følte jeg kunne gi penger til og stole på at det ville gå til noe fornuftig.

Derfor har jeg oppsøkt Eldrid Brekke. En dame som er fra Sandefjord, men som har bodd store deler av sitt liv i Nepal. Jeg møtte hun da jeg var i Nepal med NORAD. Jeg møtte hun i Nepal denne gangen også. Hun snakket om et nytt prosjekt som hun driver med. Dette kalles “Safe Home”. Dette er hva hun skriver om det:
“Safe Home” er et hjem der jenter som blir reddet fra bordeller kan bo.
De kan også bli tilbudt jobber, som ofteste med smykkeproduksjon. Vi lager som regel så ulike smykker at det er ikke noen konkuranse.

Der jeg jobber tilbyr vi terapi/rådgiving, gruppeterapi og div. kurs til de som har kommet ut av menneskehandel, og til barn og voksne som har blitt seksuelt missbrukt. Vi tar betalt for behandlingen vi gir, men det er ikke altlid vi kan gjøre det. Så vi ser på en mulighet til å lage et fond til de som ikke kan betale.

Vi holder kurs til de som driver safe home, og andre barnehjem. Mange har lite kunnskap om barns utvikling, og hvordan hjelpe jentene som har kommet ut av en vanskelig livssituasjon”.

Trafficking og prostiusjon er et stort problem i Nepal. Det vi i Norge kaller barn, blir solgt til bordeller og andre land for å selge sin egen kropp. Det blir til og med sendt helikoptere til enkelte landsbyer, for å ta med seg barn over grensen til India.
Jeg har valgt å donere det siste som var på kontoen, 3855kr.

Kenya, mitt vakre Kenya. Jeg forelska meg helt i både landet og menneskene. For en livsgnist, dere! Musikk, gode ord, irriterende selgere, utrolig landskap. Man trenger ikke se Masai Mara for å falle pladask for Kenya. Kenya og jeg vil for alltid ha et romantisk forhold til hverandre.

Det første stedet jeg var på, var hos en mann og hans familie, på en bitte liten øy i Victoria sjøen. Samwel driver en skole, som gir gratis skolegang til barn som er foreldreløse, eller bor hos fjern slektning som ikke har råd til å sende dem på skolen. De får mat, uniformer, en utdanning og venner for livet. Jeg har valgt å gi Sargy Education Centre 2000kr.

 

A school with a view

 

 

Etter en altfor lang, varm, flott og humplete busstur, befant jeg meg i Nakuru, Kenyas fjerde største by. Her skulle jeg jobbe på barnhjemmet til Jennifer. Kijiji mission. Her fant jeg et av mine livs største kjærligheter. Min lille gutt, Freddie. For et koselig barnehjem, fylt med så mange herlige barn. Da jeg var der, var de helt i oppstartsfasen, og var et barnehjem som hadde ganske få barn. Barnehjemmet er nå blitt flyttet til en litt roligere by, en time utenfor Nakuru. Og barnehjemmets beboere har dobblet seg. Da jeg var der, ga jeg ca. 3000kr i utstyr (blant annet en tvillingvogn til de minste guttene), spesialmat til Freddie, som på den tiden var underernært, og mat til resten av barnehjemmet. I etter tid har jeg gitt 3500kr til til barnehjemmet. Blant annet har dette gått til å støtte skolegangen til de eldste barna, nye senger, mat og bursdagsgaver.

 

 

 

 

 

Prisene over er “ca. priser” med tanke på annerledes valuta osv. Men det er så nært sannheten som mulig.

Jeg vil rette en stor takk til alle som har gjort det mulig å hjelpe så mange barn og mennesker rundt om i hele verden. På vegne av Aum Pranava Ashram, Sargy ECD centre, Kijiji Mission og Safe Home: TUSEN TAKK!

(Del gjerne dette innlegget videre!!!)