To tusen og femten

Mitt to tusen og fjorten kan beskrives med alt for mange ord. Et år med daler så dype og fjeller så høye.

Mye av skylden for de dype dalene legger jeg på meg selv. Man velger selv hvilke situasjoner man setter seg selv i, og det er ditt ansvar å komme deg ut av disse hvis du ikke føler deg komfortabel. Jeg var så ukomfortabel, at det var vanskelig å være meg selv. Jeg var en versjon av meg selv som jeg ikke lenger hadde lyst til å være. Jeg begynte å leke gjemsel med meg selv igjen. Som så mange andre ganger opp i gjennom de siste årene.

Jeg ville ikke. Jeg fant meg selv akkurat i tide. Fanny og jeg gikk hånd i hånd igjen, og ting begynte sakte men sikkert å falle på plass. Viktige spørsmål ble stilt, og de ble besvart på rikitg måte. Hvem vil du ha i livet ditt? Hvem vil du være. Både sammen med andre og alene. Jeg valgte å være den beste versjonen av meg selv. Jeg er evig takknemlig for å ha insett dette så tidlig. Takket være min indre styrke og de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Nok en gang reiste jeg meg fra et tøft år. Flere tøffe år.

Jeg har mistet mye, men også fått mye i retur.
Du vinner alltid noe i vanskelige situasjoner. Det er en lærepenge. Til gjengjeld styrkes du.

Jeg ble spurt av en jente, foran alle sammen på kurset: “Hva er det du angrer mest på her i livet?”. Jeg tenkte meg om i fem sekunder før jeg svarte: “Ingenting”. For jeg angrer ikke på menneskene jeg har tatt inn i livet mitt, som ikke har gjort meg godt. For de har også lært meg masse. Jeg angrer ikke på hva jeg har påført meg selv av smerte, for jeg har vokst på det. Jeg har blitt smartere.

Jeg har danset med venner i Norges flotte sommer, jeg har reist, opplevd nye ting hver dag, møtt mennesker som har lært meg masse, hatt seks måneder med hver dag som en evig fredag og jeg har fått være en del av noen andres kultur. Hva annet kan man forlange?

Jeg er meg. Og jeg er fornøyd med det. Disse årene har lært meg masse. Om meg selv, verden og menneskene rundt meg. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt. Ikke i form av at jeg vet hva jeg vil jobbe med, hvem jeg vil dele livet mitt med og hvor jeg skal bo. Mitt eneste mål: Ha et liv fylt av glede, latter, gode mennesker, kjærlighet og reising.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg vet ikke. Jeg flyter i vertigo. Reisen er snart over, og jeg er takknemlig, glad og trist. Alt på en gang. Glad for alt jeg har opplevd, glad fordi jeg snart skal få se de menneskene som betyr mest for meg. Takknemlig for at verden har tatt meg så godt i mot, takknemlig for det tøffe som har møtt meg, som har hjulpet meg med å innse at jeg har bena godt plantet på jorden. Trist fordi jeg snart setter meg på flyet hjem.

Jeg skrev ned noen nyttårsforsetter for første gang på mange år. Jeg understreket et av punktene: Være lykkelig! (nesten) Hele året.
Jeg er ikke naiv. Jeg vet at alle har sine nedturer, og det vil jeg også ha. Men lykke skal ha hovedprioriteten i to tusen og femten. Dette skal være mitt år. Jeg skal klatre til de høyeste fjellene og gå på broen over de dypeste dalene.

Tusen takk til alle jeg har møtt på min vei. Både gode og onde. Dere har gjort meg til meg. Og DET skal jeg være fornøyd med.

Jeg håper du som leser dette, kjenner deg igjen og at du vet hva jeg snakker om. Hvis ikke… det er masse av tid til å finne det ut. Og en dag vil du det. Vær sikker på det.

Takk for at du leste helt til det siste punktum.