Sheffield til Caernarfon. 225km. Min første ordentlige haiketur, sett bort i fra en veldig interessant tur med Johanne og Henrik i Nepal, og en tur med noen “eldre” gutter natt til første mai med syv stykker inne i en liten peugeot. En i bagasjerommet.
Første etappe burde være grei nok. Jeg stiller meg på Manchester road, som fører til (ja, du tenkte riktig) Manchester. Alle som kjører denne veien er mennesker som pendler fra Sheffield til Manchester. Jeg hadde forberedt meg. Med “Wales” skrevet med sprittusj på en gammel pizzaeske. En av guttene i kollektivet synes jeg virket litt vel sjefete. Okei da. Et lite smilefjes i hjørnet.
Jeg stålsatte meg for det jeg trodde kom til å bli minst én halvtime med venting. Etter bare fem minutter med smiling, stoppet en ung fyr. Sveivet ned vinduet, dro solbrillene litt lenger ned på nesen og sa: “Do you need a lift?”. Yes please. Fysioterapaut , tjueseks år og en råkjører. Samtalen fløyt lett. Han sa han ikke trodde det kom til å bli noe prblem med resten av haikingen. “You look clean, you wear nice clothes and you’re… a girl”. Han satte meg av på den avkjøringen jeg burde stå på for å komme meg nærmere grensen til Wales.
Solen som dukket opp på morgenen har for lengst sagt ha det bra, og med skyene kommer den kalde vinden. På vei ut av bilen har jeg mistet den ene hansken, og håper at jeg snart vil bli plukket opp. Det er rett ved en motorvei, og det er ikke helt enkelt for folk å stoppe.
Jeg venter i fem og tyve minutter før en liten, rød bil stopper. Jimmy. Jeg slenger sekken i baksetet, og setter meg inn. I speilet henger det et par med Liverpool hansker, og det er stort sett dette samtalen går i. Jimmy er én av åtte søsken i en katolsk familie fra Liverpool. Han har ikke kone og ingen barn selv. Jeg forstår fort hvorfor. Merkelig type. Og helt umulig å forstå. Det blir mye nikking og ja-og-ha. Planen var at han skulle slippe meg av i Chester. Han kjører inn i sentrum for å plukke opp noen… fliser. Han vil ikke bare sette meg av midt inne i byen, og prøver så hardt han kan med de hjernecellene han har, og finne et passende sted å sette meg av. Det ender med at han kjører i helt feil retning, og at vi er nødt til å snu. Vi er på hovedveien som jeg helst skal være på, og jeg sier at jeg bare kan bli sluppet av her. At det ikke er noe problem. Han sier at det heller ikke er noe problem for han å sette meg av på et ENDA mer strategisk sted. Det ender med at han kjører forbi avkjøring på avkjøring. Før jeg vet ordet av det har vi krysset grensen til Wales. Jeg blir sluppet av. Sier takk. Får litt dårlig samvittighet, men trøster meg med at han ikke har noen som venter på han der hjemme, og at dette mest sannsynlig vil være den eneste samtalen hans den dagen som varer i mer enn fem minutter.
Jeg har blitt advart mot dette. Regnet. Det regner i Wales. Nesten hele tiden, sier de. Sånn irriterende regn vet du. Masse… yr. Det tar heldigvis ikke mer enn femten minutter før en firmabil kjører inn til siden. Han har tre døtre og skjønner ikke hvordan folk har samvittighet til å kjøre forbi en “stakkars” jente i regnet.
Datteren hans har blitt syk, og vi kjører for å plukke henne opp på skolen. Prinsesse Masie med englehår og havblå øyne kommer ut. De skal egentlig ikke i den retningen jeg skal, men kjører meg alikevel helt til Colwyn bay. Over en halvtime fra der de bor. Vi snakker. Masse. Masie spør meg om hva min favoritt mat er, hva det rareste jeg har spist, når jeg har bursdag og hva min yndlingsfarge er. Da moren ringer, forteller hun at hun har fått seg en ny venninne. Fra Norge. Det rareste hun har spist er glassmanet, silkeorm og gresshopper.
Vil legger hverandre til på instagram. Bronzegod og fannynorgaard.
Masie vil bli med meg, og protesterer i det faren sier at hun må komme med han hjem igjen.
Jeg står og haiker til det jeg håper vi bli min siste runde for i dag. Igjen er jeg heldig. Jeg blir plukket opp bare fem minutter senere. Av dagens første jente. Det lukter som hun akkurat har stumpet en joint. Hun har på seg treningsklær, er dødspen og kjempe smart. Hun skal klatre i Caernarfon, og kan kjøre meg helt til dit jeg skal. Hun har aldri plukket opp en haiker, men tenkte “why not”. Ikke så jeg ut som en hippie og ikke var jeg mann.
225km og seks timer senere kom jeg meg frem til Caernarfon.
Haikingen gikk overraskende greit. Man blir sliten av å ha såpass mange stopp på en distanse som, i seg selv, ikke er så alt for lang. Det er en kjempe fin måte å møte mennesker på. En litt mer interessant måte å reise på. Hvis du ikke føler deg komfortabel med å gå inn i en bil med noen, så er det bare å si nei. Du er ikke forpliktet til noe bare fordi de har stoppet.
Jeg har hatt noen veldig fine dager i Wales. Og det regnet de snakker om. Det har ikke vist seg på noen dager. Dette landet er fantastisk. Uten tvil et av de vakreste landene jeg har vært i. Jeg har bare et par dager til i Wales og så blir det en liten uke i England, før jeg drar hjem. Igjen.
Fanny Nørgaard 