Ten reasons why I didn’t fall in love with Rajasthan

No worries, I will list the stuff I liked further down.

1. Too expensive for what it is
Before I left I was sure this would be one of the cheapest holidays I’ve ever had. Since it is high season in December and January you have to take into account it will be a bit more expensive than the rest of the year, but when the prices of tourist attractions are doubled of what it says in the guidebooks, very average hotels costs the same as in Europe and the food prices have gone up as well, your budget will for sure be disappointed. It’s ok to pay the 15 euros it costs to get into Taj Mahal because it’s one of the most amazing buildings in the world, but the irritation to pay seven euros to see a minaret will overshadow the fact that the minaret is actually quite cool, old and enormous. 

2. Money problems
Right now there is a big money problem in India which affects both tourists and indians. Standing in line for one hour to get out a maximum of 60 euros will drive you crazy. Don’t talk to me about the expenses every time you withdraw money. I know, and I’m not happy about it.  

3. Delhi-belly and dirty sheets
If you don’t want to experience a really bad «Delhi-belly» you have to double check where you eat, for every single meal. One of the things I love about traveling is to walk in the street and pick a random place to eat or to eat some exotic street food. In India you can do it, but it’s risky. Even when you follow Trip Advisor or your guidebooks, you are not totally safe. I can vouch for it. If you go to random hotels, guesthouses or hostels I’m not sure you will be guaranteed clean sheets and blankets.

4. «Two kilo dust a day, keeps the doctor away»???
The pollution is terrible. The dust gets swirled up by cars, cows, motorbikes, you name it, while at the same they pollute themselves. Suddenly those stupid masks you put in front of your mouth makes sense. And the garbage. It is every where. I mean, e.v.e.r.y.w.h.e.r.e. Plastic is evil. 

5. The people
To be honest, I didn’t like the people in Rajasthan that much. A lot of them were rude, loud and not very well educated. I don’t yell at people very often, but we ended up yelling at a very rude (grownup) man outside a temple. Of course there were some highlights. For example when an old man in Delhi yelled at some tuk-tuk drivers trying to rip us off, and sent us in his private car to the place we wanted to go. 

6. Being a girl
I was there with my boyfriend, so most of the time I felt safe. It’s when I was standing alone that people came to me, wanting to take pictures a bit too close or calling at me as «sexy» or just standing next to me making kissing sounds. Even when we were together young guys would do that. I would never ever recommend girls to travel alone in India. In a country where women gets treated the way they do there, you shouldn’t expect them to treat you differently.

7. Selfie time
This was something I’ve heard about before I left. They do love their selfies. It seems that the priority for a lot of indians is this when they visit tourist attractions: 1. take selfies with tourists, 2. take selfies or have someone to take a picture of you doing ten different poses and 3. maybe take some pictures of the attraction.  If you say yes to one, you’ve said yes to who ever is around.

8. The lack of respect
Do you feel like spitting? Go ahead! You can even spit inside a temple. Do you feel like yelling? Go ahead! You can even yell inside a temple.

9. Everything is falling apart
It’s sad to see how many beautiful buildings that are being neglected and even destroyed. The only chance an old building has to survive is if some rich people like it and decide to maintain and restore it.

10. Constant noise
Never a silent moment. Ever. Honking, pigeons, dogs, music and cows. No wonder they meditate every day. This is also one of the reasons (together with the pollution) why Rajasthan is not made for walking. Don’t go to Rajasthan expecting you can go for peaceful and long walks in the cities. 

So, did I like anything? Of course I did!

1. The food
The food is great. Naan, curries, korma, parathas. It is yummy, spicy and (mostly) fresh.

2. Jaisalmer
This desert town is very touristy, but it’s for a very good reason. Compared to many of the other cities in Rajasthan it’s really not that busy. The sand colored houses, the havelies, the fort and the small streets makes it a «must-see» if you’re planning to go to Rajasthan. 

3. Hinduism
The greatest stories comes from Hinduism. With that many gods the stories are doomed to be filled with action, drama and love. 

4. The wildlife
We went to two national parks and both were great. Mostly because we were one of the lucky 25% that gets to see a tiger at this time of year. Birds are also great, but come on… a tiger beats some birds anytime of the year.

5. Masala chai
The spicy milk tea that they serve every where will warm up your heart and mind. 

6. Taj Mahal
Sometimes when you visit places you’ve seen a million times in pictures, you can be a bit disappointed. Taj Mahal is not one of the disappointments. I loved it. It is a big “wow”. Make sure to go at sunrise, then you’ll meet the busloads of Chinese when you’re done with your visit around nine. 

Would I recommend you going to Rajasthan, Delhi and Agra?
I have to say… no. First of all, I think India is not for first-time travelers and solo female travelers. If you travel in the month of December and January you have to know it will be cold, especially during the night, and it will be packed with indian tourists and foreigners. There’s many places I would recommend you to go before going to India. Somewhere warmer, safer and cheaper.

If you don’t listen to me and decides to go anyways, I would recommend it to you if you have quite a lot of money to spend on one travel. Then you have the comfort of upgrading to more comfortable hotels and fancier restaurants. For the first time ever, we travelled with a private car and driver the whole way and I would definitely recommend doing it this way. You will save time and you will feel safe.

At least once in a lifetime you have to go to Agra to see the Taj Mahal. I might recommend India just for that reason.

I’m always openminded  when I go to new places, but this time I was quite disappointed. I was in Tamil Nadu in the south of India some years back and I loved it. The people were kind, the culture was surprising and interesting, the food was delicious and it was cheap. It was like I didn’t visit the same country. India is huge, and for that reason there will be big differences in people, landscape, the way of living and behaving. I can not say “Don’t go to India”, because I’ve only seen a small part of it, but I can say “Chose where and when to go carefully”.

(All of the pictures are taken by me with a Canon 700D).

Hitchhiking

Sheffield til Caernarfon. 225km. Min første ordentlige haiketur, sett bort i fra en veldig interessant tur med Johanne og Henrik i Nepal, og en tur med noen “eldre” gutter natt til første mai med syv stykker inne i en liten peugeot. En i bagasjerommet.

Første etappe burde være grei nok. Jeg stiller meg på Manchester road, som fører til (ja, du tenkte riktig) Manchester. Alle som kjører denne veien er mennesker som pendler fra Sheffield til Manchester. Jeg hadde forberedt meg. Med “Wales” skrevet med sprittusj på en gammel pizzaeske. En av guttene i kollektivet synes jeg virket litt vel sjefete. Okei da. Et lite smilefjes i hjørnet.

Jeg stålsatte meg for det jeg trodde kom til å bli minst én halvtime med venting. Etter bare fem minutter med smiling, stoppet en ung fyr. Sveivet ned vinduet, dro solbrillene litt lenger ned på nesen og sa: “Do you need a lift?”. Yes please. Fysioterapaut , tjueseks år og en råkjører. Samtalen fløyt lett. Han sa han ikke trodde det kom til å bli noe prblem med resten av haikingen. “You look clean, you wear nice clothes and you’re… a girl”. Han satte meg av på den avkjøringen jeg burde stå på for å komme meg nærmere grensen til Wales.
Solen som dukket opp på morgenen har for lengst sagt ha det bra, og med skyene kommer den kalde vinden. På vei ut av bilen har jeg mistet den ene hansken, og håper at jeg snart vil bli plukket opp. Det er rett ved en motorvei, og det er ikke helt enkelt for folk å stoppe.

Jeg venter i fem og tyve minutter før en liten, rød bil stopper. Jimmy. Jeg slenger sekken i baksetet, og setter meg inn. I speilet henger det et par med Liverpool hansker, og det er stort sett dette samtalen går i. Jimmy er én av åtte søsken i en katolsk familie fra Liverpool. Han har ikke kone og ingen barn selv. Jeg forstår fort hvorfor. Merkelig type. Og helt umulig å forstå. Det blir mye nikking og ja-og-ha. Planen var at han skulle slippe meg av i Chester. Han kjører inn i sentrum for å plukke opp noen… fliser. Han vil ikke bare sette meg av midt inne i byen, og prøver så hardt han kan med de hjernecellene han har, og finne et passende sted å sette meg av. Det ender med at han kjører i helt feil retning, og at vi er nødt til å snu. Vi er på hovedveien som jeg helst skal være på, og jeg sier at jeg bare kan bli sluppet av her. At det ikke er noe problem. Han sier at det heller ikke er noe problem for han å sette meg av på et ENDA mer strategisk sted. Det ender med at han kjører forbi avkjøring på avkjøring. Før jeg vet ordet av det har vi krysset grensen til Wales. Jeg blir sluppet av. Sier takk. Får litt dårlig samvittighet, men trøster meg med at han ikke har noen som venter på han der hjemme, og at dette mest sannsynlig vil være den eneste samtalen hans den dagen som varer i mer enn fem minutter.

Jeg har blitt advart mot dette. Regnet. Det regner i Wales. Nesten hele tiden, sier de. Sånn irriterende regn vet du. Masse… yr. Det tar heldigvis ikke mer enn femten minutter før en firmabil kjører inn til siden. Han har tre døtre og skjønner ikke hvordan folk har samvittighet til å kjøre forbi en “stakkars” jente i regnet.

Datteren hans har blitt syk, og vi kjører for å plukke henne opp på skolen. Prinsesse Masie med englehår og havblå øyne kommer ut. De skal egentlig ikke i den retningen jeg skal, men kjører meg alikevel helt til Colwyn bay. Over en halvtime fra der de bor. Vi snakker. Masse. Masie spør meg om hva min favoritt mat er, hva det rareste jeg har spist, når jeg har bursdag og hva min yndlingsfarge er. Da moren ringer, forteller hun at hun har fått seg en ny venninne. Fra Norge. Det rareste hun har spist er glassmanet, silkeorm og gresshopper.

Vil legger hverandre til på instagram. Bronzegod og fannynorgaard.
Masie vil bli med meg, og protesterer i det faren sier at hun må komme med han hjem igjen.

Jeg står og haiker til det jeg håper vi bli min siste runde for i dag. Igjen er jeg heldig. Jeg blir plukket opp bare fem minutter senere. Av dagens første jente. Det lukter som hun akkurat har stumpet en joint. Hun har på seg treningsklær, er dødspen og kjempe smart. Hun skal klatre i Caernarfon, og kan kjøre meg helt til dit jeg skal. Hun har aldri plukket opp en haiker, men tenkte “why not”. Ikke så jeg ut som en hippie og ikke var jeg mann.

225km og seks timer senere kom jeg meg frem til Caernarfon.
Haikingen gikk overraskende greit. Man blir sliten av å ha såpass mange stopp på en distanse som, i seg selv, ikke er så alt for lang. Det er en kjempe fin måte å møte mennesker på. En litt mer interessant måte å reise på. Hvis du ikke føler deg komfortabel med å gå inn i en bil med noen, så er det bare å si nei. Du er ikke forpliktet til noe bare fordi de har stoppet.

---

Jeg har hatt noen veldig fine dager i Wales. Og det regnet de snakker om. Det har ikke vist seg på noen dager. Dette landet er fantastisk. Uten tvil et av de vakreste landene jeg har vært i. Jeg har bare et par dager til i Wales og så blir det en liten uke i England, før jeg drar hjem. Igjen.

Pakkeliste

Det var noen som lurte på om jeg ikke kunne skrevet en pakkeliste, og det kan jeg selvfølgelig gjøre.

Å pakke sekken er stress. Spesielt første gang du skal reise. Du aner ikke hva som venter deg, og heller ikke hva som er viktig å stappe ned i sekken.
På min første tur hadde jeg med meg alt for mye klær som jeg ikke brukte, og for lite klær av det jeg faktisk trengte.

Denne gangen traff jeg litt bedre, selv om det alltid er noe jeg føler jeg mangler, eller som jeg føler tar opp for mye plass i sekken.

Når du pakker sekken, RULL klærne! Det tar opp mye mindre plass enn hvis du bretter alt sammen. Til slutt kommer du til og klare å pakke sekken din i søvne.

Her er hva jeg har tatt med meg:

Klær:

• T-skjorter og singletter: Ikke undervurder hvor svett du blir på tur. Du kan aldri få nok av t-skjorter og singletter. T-skjorter er en del kjekkere. I de aller fleste land, bortsett fra de vestlige, setter de stor pris på at du dekker til skuldrene dine. Det tar ikke opp for mye plass i sekken heller. Ta med rundt tre av hver, og du har mer enn nok.

• Du kommer mest sannsynlig til å sove sammen med ukjente mennesker det meste av tiden, så en shorts og en topp å sove med er nødvendig.

• Ta med noen lange kjoler og skjørt. Mange templer, museer osv krever at du dekker både knær og skuldre. En eller to finkjoler for spesielle anledninger.

• To par shorts.

• To par bikinier.

• Kosebukse!! Som jeg savnet en kosebukse. Jeg tok det ikke med meg da jeg pakket sekken, men fikk heldigvis mamma og pappa til å ta den med til Vietnam.

• Løse bukser av stoff (3stk).

• Ullundertøy. Det kan være kaldt om kveldene og i høyden.

• Cardigans: To tynne cardigans og en som er litt varmere.

• Mikrofiber håndkle! Tar liten plass og tørker raskt.

• Et par bluser.

• To gensre.

• Sko: Flip flops, gode joggesko/tursko og et par sneakers.

• En tynn vindjakke/regnjakke.

• Treningstøy eller fritidstøy. Enten du føler for en joggetur eller en heftig byvandring, er det greit å ha noen klær du kan blir svett i.

Annet:

• Kosmetikk: Solkrem. Dette er et must. Ofte vanskelig å få tak i og minst like dyrt som hjemme. Shampoo+balsam, evt kremer til ansiktet (i Asia får man (nesten) bare kremer som gjør deg hvitere), neglelakkfjerner, neglsaks, sminke (hvis du føler du trenger), deodorant+parfyme, hårstrikk+lusespenner, OB og bind (vanskelig å få tak i) og myggspray. Jeg har også med meg en rettetang og en hårføner. Vurder om du vil ta med deg dette. Det tar nemlig mye plass.

• Mini førstehjelpsskrin som inneholder sårvask, plaster, bandasjer, teip, pinsett osv. Kan fåes kjøpt på alle apotek. Hvis du skal langt fra sivilisasjonen, kan det være lurt å ta med seg noen engangsspøryter også.

• Lommelykt eller hodelykt. Alltid kjekt å ha!

I håndbagasjen:
I håndbagasjen har jeg alt det som er viktigst og mest dyrebart for meg.

• Tekniske duppeditter: PC (har ikke angret et sekund på at jeg tok med pcen. Da kan man legge inn bilder underveis, det er enklere å bestille flybilletter, betale regninger i nettbanken osv), ekstern harddisk (kan være lurt å ha pcen og den eksterne harddisken på hver sin plass, sånn at hvis en av sekkene blir stjelt eller mistet på flyplassen, så har du i alle fall bildene dine på et av stedene), powerbank (ekstern ladestasjon. Veldig kjekt hvis du går tom for batteri på telefonen på en busstur for eksempel. Anbefaller TP- link sin: http://www.tp-link.com/en/products/details/?model=TL-PB10400), kamera (jeg tok med meg tre kameraer på tur. Et Canon g12, som er et kompaktkamera som er lite, enkelt å ta med seg, det tar gode bilder og videoer. Jeg har også med et speilrefleks: Canon eos 700D. Til det har jeg med en portrettlinse og en all-around linse. GoPro hero 3+. Dette kameraet ville jeg ikke vært foruten. Det er noe av det mest kjekke å ta med seg. Du trenger ikke uroe deg for at det plutselig skal begynne å regne, og du kan ta det med deg i håndveska. Det tar overraskende gode bilder i tillegg til videoer). Du trenger selvfølgelig ikke ta med deg så mange kameraer hvis du ikke er så interessert i å ta bilder. Jeg har brukt alle kameraene flittig, så jeg angrer ikke på at jeg drasser med meg noen kilo med kamerautstyr.

• Dagbok. Dette anbefaller jeg alle som er ute å reiser å gjøre: Skriv en reisedagbok. Det er det kjæreste jeg har med meg, og jeg ville blitt knust hvis jeg hadde mistet den.

• Når du skal ut å fly, er det alltid kjekt å ta med seg en ekstra truse, sokker, t-skjorte og tannbørste i tilfelle bagasjen din blir forsinket.

• Pass, passbilder (gjerne noen i svart-hvitt og noen i farger), dollar. Alt av viktige dokumenter har jeg i i en reisemappe i håndbagasjen.

• Bankkort: Legg et i håndbagasjen og et i den store sekken.

• Kodebrikke. Glemte å ta med meg denne på første turen min, og det gjør at du er avhengig av de der hjemme til å ordne i nettbanken for deg.

Hvis du glemmer noe… fortvil ikke! Det meste av det som står listet over, kan du finne de fleste steder. Spesielt hvis det er noe du føler du mangler av sko eller klær.

Håper dette hjalp litt. Spør gjerne hvis du lurer på noe!

Turn down for (Angkor) WAT

Det er vanskelig å vite helt hvordan man skal ta seg frem i dette store tempelkomplekset. Hvordan skal man komme seg dit, hvor mange dager skal man bruke på det og hvilke templer er det verdt å se. Jeg hadde absolutt ingen aning da jeg kom til Siem Reap. Det eneste jeg visste, var at jeg ville komme meg dit med en tuk-tuk. Hvor mye det ville koste, det visste jeg ikke.
Nå som jeg har vært der og snakket med andre om deres opplevelser, så føler jeg at jeg vet nok til å gi noen tips til dere der ute.

Før du drar:

• Ta på deg solkrem. Solen er sterkere enn det du tror. Ta med deg solbriller også.
• KLE PÅ DEG! Fy søren så irritert man blir over de som ikke skjønner hva som er dresscoden når man skal besøke templer. Ikke ta på deg rumpekorte shortser og tanktopper. Det gjelder både for gutter og jenter. De slipper folk inn uansett, fordi de trenger pengene dine. Det er mange munker som besøker templene, og de vil kikke på hverandre og riste på hodet. Respektløst.

neineineineinei…

• Ta med vann og noe snacks. Det er dyrt å kjøpe fra de mange selgerne langs veien.
• Kamera!

Transport:

Her er det en del alternativer. Tuk-tuk, motorsykkel, sykkel eller ved å gjøre det på gamle måten: bruke bena.

Tuk-tuk:
Kanskje den mest komfortable måten å se templene på. Trygt, stabilt og enkelt. Jeg valgte selv å dra med en tuk-tuk. Sjåføren jeg brukte var den samme som kjørte meg fra busstasjonen til gjestehuset. Da han så på meg med store øyne og sa: “Miss… high season is like no season”, da var valget ganske lett. Så hvor mye er det dette burde koste? Det kommer ann på hvor langt du vil. Jo lenger du vil, jo mer bensin må han fylle. Den første dagen så jeg templene som er langs inner circuit. Det er mange templer å se, men runden er i og for seg ikke så lang. Jeg brukte godt og vel fem timer, og jeg betalte til sammen tretten dollar. Jeg forhandlet meg ned fra seksten dollar. Det burde være mulig å få prisen såpass langt ned, og jeg tror du betaler det samme hvis dere er to.
Den andre dagen så jeg templene som er langs outer circuit i tillegg til soloppgang over Angkor Wat. Distansene er større, så jeg betalte seksten dollar.

Motorsykkel:
Hvis du er alene, kan det å bruke en motorsykkel være en god og billig måte å komme seg frem på. Bare husk at du er nødt til å sitte bakpå en som er fra Kambodsja. De lar nemlig ikke vestlige kjøre motorsykkel på tempelområdet. Hvis du drar med motorsykkel, burde det være noen dollar billigere enn en tuk-tuk.

Sykkel:
Jeg så mange som syklet rundt, og det så ut som en god måte å få sett templene på. Men slitsom. Det er noen gode distanser du må dekke i løpet av en dag, i tillegg til alle trappene du går opp og ned i templene. Hvis du leier en sykkel, ville jeg invistert en dollar mer for å få en ordentlig god sykkel, og ikke en av de mange bysyklene du ser overalt. Jeg ville også spurt etter en hjelm, med tanke på at sjåførene av bilene og minibussene kjører som at de ikke ønsker å leve mer. En bysykkel koster som regel en dollar per dag, mens en ordentlig sykkel koster et par ekstra dollar.

By foot:
Dropp det. Ikke en gang hvis du hadde jogget, hadde du fått tid til å se alt du ville se. Det er nok gåing og klatring opp og ned trapper, hvis ikke du skal være nødt til å gå mellom alle templene i tillegg.
Billig, men idiotisk.

En dag, to dager, tre dager, en uke?
Tempelområdet er mye større enn det du kan forestille deg. Hvis du vil se alt, må du regne med at det blir tempeltitting i noen dager.
I Asia er det mange templer, og du kan nesten ikke gå en dag uten å se ett. Jeg har møtt mange temple-tired people som har sett sin andel templer allerede før de har vært i Angkor. Hvis du kjenner deg igjen i dette, ville jeg valgt et endagspass. Dette koster tjue dollar. Vær der tidlig, så du slipper å stå i kø sammen med alle kineserne.

Det er veldig mange som går for soloppgang over Angkor Wat for så å se templene som er langs inner cicuit. Jeg mener det er en annen rute som er mye finere.
Her kommer mitt tips til dere som vil se det meste av hva Angkor har å tilby på bare en dag.

Rød linje: Inner circuit. Grønn linje: Outer circuit

Dagspass:
Dra ettermiddagen før for å kjøpe dagspasset. Dra rundt klokka fem, og du vil få en gratis solnedgang ved Angkor Wat.

Jeg ville anbefalt soloppgang over Angkor Wat. Selv om jeg ikke likte det selv, så er man nødt til å få med seg det største og mest spektakulære tempelet når man først er der. Vær der litt tidlig, sånn at du får en god plass. Ta med ørepropper og musikk. Du kommer til å hate alle som skriker til hverandre og japanerne som slurper opp de siste kaffedråpene. Prøv og ikke irritere deg over at folk mangler oppdragelse og stiller seg rett foran deg. Det kommer til å skje.

Før solen går helt opp, drar du videre til tempelområdet Angkor Thom. Her finner du et av mine favoritt templer, Bayon. Gå rundt i området for å få sett de andre templene. Dette vil ta rundt en time++. Sett deg på sykkelen eller inn i tuktuken og kjør ut på nordsiden.
Dra videre til Neak Pean. Mitt absolutt favoritt tempel.
Neste stopp er bare fem minutter unna. Ta Som.
De to neste templene er nesten helt identiske. Jeg ville valgt å se Pre rup i stedet for East Mebon.
Det siste stoppet blir Ta Prohm. Dette er templet hvor de spilte inn Tomb Raider. Så forvent deg at du kommer til å gå i kø inn til tempelområdet. Men det er verdt det. Templene her er veldig flotte.

Dra tilbake til Siem Reap og nyt en god lunsj på Sister Srey eller Joe-to-go.

To dagers pass (40dollar):
Jeg mener dette er mer enn nok for de aller fleste.
Jeg ville brukt første dag til å se soloppgangen over Angkor Wat, etterfulgt av at du ser templene langs inner circuit.
Andre dag ville jeg dratt rundt soloppgang for å se den enda en gang over Bayon. Noe jeg mener er enda flottere enn ved Angkor Wat. Du er mest sannsynlig nesten helt alene, og det vil føles som en mer unik opplevelse. Se resten av templene langs outer circuit. Du kan fint droppe East Mebon.
Begge dagene avsluttes realtivt tidlig, så du har tid til å gjøre noe annet enn tempeltitting resten av dagen.

Tre dagers pass (40dollar):
Gjør det samme som de med et to dagers pass ville gjort. Den tredje dagen ville jeg dratt til Bantey Srey, Kbal Spean og Phnom Kulen. Mange som sier disse templene er de fineste, og at det absolutt er verdt den lange kjøreturen opp dit. Min sjåfør sa de ville koste meg tretti dollar å komme meg dit med en motorsykkel, men jeg fikk det ned i atten dollar.

Fem dager/ en uke:
Du har super god tid. Jeg ville tatt meg bryet med å leie meg en sykkel. Da har du virkelig muligheten til å utforske bedre, enn det du ville fått til med en tuktuk eller motorsykkel.

Håper dette var til nytte for noen der ute.
Del gjerne videre!

Joe and his sister

Jeg synes det kan være vanskelig å vite hvordan man skal hjelpe lokalbefolkningen eller de som ikke har det så bra, når jeg er ute og reiser sånn som jeg gjør nå.
Det er tiggere overalt. Som regel funksjonshemmede og barn. De menneskene som vi i våre land tar best vare på, er i disse landene ute på gaten uten noen støtte fra staten. Man blir advart mot å oppmuntre til tiggingen. Spesielt ikke å gi noe til barna. Det er meningen at de skal være på skolen i de tidene de er ute å tigger, så å gi dem penger vil gi dem en grunn til ikke å få en utdanning.
I de fleste store og mellomstore byene i Asia, finnes det restauranter som hjelper de i samfunnet som ikke har det så godt. Jeg prøver å finne dem i alle byene jeg er i, sånn at jeg heller kan bruke litt ekstra på god mat og samtidig støtte en organisasjon som gjør noe godt for menneskene rundt seg. Lonely planet er ofte gode på å tipse om steder som dette.

I Siem Reap har de et stort utvalg, og jeg har vært på to av dem flere ganger.

Etter en lang morgen som ble brukt til å se på templene/kineserne, trengte jeg en god frokost og en skikkelig kaffe. Valget falt på “Sister Srey”. En kjempe skjønn café med koselig interiør, og med en meny som får deg til å sikle. De er har en frokost- og en lunsjmeny som inneholder det meste av det du savner med det vestlige kjøkken. Burgere, wraps, salater og kaffe. God kaffe.

Picture: Sister srey

Caféen drives av et australsk søskenpar. De ansetter unge mennesker fra Siem Reap og lærer dem opp til å bli kokker, baristaer og servitører. De hjelper dem med en utdanning og et yrke, samtidig som de bidrar til familiens inntekt.

Caféen ligger koselig til ved elven, rett i nærheten av Psar Chaaa.

Og så min favoritt. “Joe-to-go”. Denne koselige, to etasjers (air-con i andre etasje) caféen støtter gatebarna i Siem Reap, og de har en liten butikk i andre etasje hvor du kan kjøpe malerier og andre småting som støtter NGO’en, “The Global Child”.
Her har jeg spist både middag og frokost, og drukket min andel med kaffe. De har en god mix av både vestlig- og Khmer mat. Menneskene som jobber her er serviceinnstilte og pratsomme. Hvis du noen gang befinner deg i Siem Reap, må du dra hit og drikke en cappuccino. Det er den beste jeg har blitt servert i Asia. Av en eller annen grunn tenker baristaer (både i Norge og i Asia) at man ikke vil merke forskjell på en latte og en cappuccino. FEIL. Gi meg mer skum, takk. “Joe-to-go” sin er helt perfekt.

BANG

Koh rong var veldig flott. Den siste dagen min på øya brukte jeg på en båt med en haug av andre backpackere. Jeg fikk snorklet igjen, og det gjør meg alltid glad. Selv om jeg må si at jeg ble litt skuffet. Hadde ventet å se mer og at vannet var klarere. I det solen begynte å gå ned, kastet vi snørene i vannet og håpet på at fisken ville bite. Gjett hvem som fisk da? Jeg. Var bare meg og en annen som fikk, men de var alt for små, så vi kastet dem tilbake der de hører hjemme.

Solnedgangen var fantastisk. Og grillmaten likeså.
Da månen forsvant bak en sky, skyndtet alle seg ut i vannet for å forhåpentligvis få sett planktonen. Det er noe av det flotteste jeg har vært med på. Det er helt magisk. Har dere sett “Life of Pi”? Det er en fantastisk scene der han svømmer med plankton midt ute i havet. Det kan sammenlignes med den. Jeg følte meg som en fe, der jeg strødde tryllestøv rundt meg i vannet.
På vei tilbake satt jeg sammen med noen canadiere, snakket om livet og reising (handler ikke livet om reising da?) i det regnet høljet ned og lynet danset i skyene.

Neste dag var det på tide å forlate paradis.
Her i Kambodsja kjører de litt samme stilen som i Kenya. Vi har et vidt forskjellig syn på hva tid er. At båten var en halvtime forsinket, betø egentlig en og en halv time. Etter ventingen og enda en time på båten, var vi inne på fastland igjen. Sihanoukville er ikke det flotteste stedet på jord. De har noen fine strender, og det er fortsatt ganske øde utenfor de store strendene og bykjernen. Det kommer nok til å endre seg ganske fort. Russerne har nemlig inntatt byen. Om noen år vil dette være Kambodsjas svar på Vietnams Nah Trang. Det kan du sitere meg på.

MEN, det at russerne har kommet, betyr også at det finnes noen gode cafèer med rågod kaffe. Jeg hadde lengtet etter en ordentlig cappucino etter utallige kopper med nescafe. For god kaffe i Shianoukville: Leisure café og bar. (Psst: Det så ut som de hadde noen veldig gode kaker også. Se om du klarer å motstå fristelsen).

Der satt jeg i godt og vel tre timer. Blogget, bladde gjennom alle videoer og bilder jeg har av Freddie, som fylte år den dagen, og koste meg med både kaffe og salat. Ja. Salat. Litt ordentlig kvalitetssalat ligger høyt på “dette-savner-Fanny”- lista.

Så var det tid for pick-up. Bussen som skal ta meg til Battambang skal ta rundt åtte timer. Jeg ender opp på en buss til Phnom Penh hvor jeg så er nødt til å bytte buss midt på natten. Jeg hadde enda til gode å være på en nattbuss i Kambodsja, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si en gang. Se for deg en seng på nitti centimeter. Denne er du nødt til å dele med et vilt fremmed menneske. Jeg fikk tildelt en svenske. Dum, brautende, snorkende og fisete (er det et ord?). Det er IKKE lov å fise når man ligger med ryggen til et annet menneske. Også på offentlig transport da gitt. Nei takk.

I Phom Penh fikk jeg tildelt en fra Kambodsja. Det viste seg å være et godt valg. Jeg sov mesteparten av turen. Mest på grunn av antihistaminpillene jeg fikk av en av dykkerne på Koh Rong. Hun så nemlig alle bittene mine fra bedbugsa og sandfluene.

Det som skulle være åtte timer, ble fort til tretten timer i stedet. Men jeg kom frem til slutt. Hostellet jeg bor på har check-in time klokka åtte, og det er noe man alltid setter pris på når man ankommer svett og tissatrengt tidlig om morgenen fra en nattbuss.

Dagen i dag har jeg brukt på å gå rundt i Battambang. Det var deilig å komme hit. Her slipper man barneselgerne som setter opp verdens største furtetryne når du sier at du ikke vil kjøpe noen smykker (i dag heller), og alle tuk-tuk sjåførene som konstant maser på deg (enten det gjelder en kjøretur eller om du vil ha noe å røyke på). Det er ikke så mye å gjøre her, men jeg får alltids dagene til å gå ved å drikke meg mett på fruktshakes, nippe til en kaffe, spise pannekaker med nutella, gå meg en tur til de ulike templene (som er overalt her i Asia), forhandle om priser på de lokale markedene og jogge meg en tur langs elvebredden i solnedgangen.

Om to dager drar jeg til Siem Reap og… turn down for (Angkor) WAT!

(Skrevet 06.12.14)

Mojzo

Nha Trang er ikke en nødvendig destinasjon i seg selv, men er et fint stoppested før du drar videre til enten Dalat eller Mui ne.
Nha trang er pakket med store hoteller, skilt på russisk, butikkansatte som sier “spasiba”, femtiår gamle russere som sprader rundt med ølmagen sin i en knøttliten speedo og de har en langstrakt strand som er ganske okei. Det er ikke så mye mer til denne byen enn det som møter øyet.

Men hvis du kikker nøye etter, finner du dette fine hostellet i en sidegate til den mest populære hostellgaten. Mojzo-Inn.

Du blir møtt av verdens koseligste jenter i resepsjonen. Snow, Jam, Twin og eieren, Ly. Selv etter en tolv timers lang busstur, klarte de å få meg til å smile klokka seks på morgenen.

De tar seg bryet med å lære seg navnet ditt, og prater med deg støtt og stadig. De gjør så du får lyst til å bli i denne middelmådige byen i noen dager til. De oser av glede og bedre serviceinnstilling har jeg ikke vært borte i tidligere.

Så hvis du av en eller annen grunn tar deg turen til Nha trang, sørg for å bo på akkurat dette hostellet. De kommer til å lyse opp dagen din!