Hitchhiking

Sheffield til Caernarfon. 225km. Min første ordentlige haiketur, sett bort i fra en veldig interessant tur med Johanne og Henrik i Nepal, og en tur med noen “eldre” gutter natt til første mai med syv stykker inne i en liten peugeot. En i bagasjerommet.

Første etappe burde være grei nok. Jeg stiller meg på Manchester road, som fører til (ja, du tenkte riktig) Manchester. Alle som kjører denne veien er mennesker som pendler fra Sheffield til Manchester. Jeg hadde forberedt meg. Med “Wales” skrevet med sprittusj på en gammel pizzaeske. En av guttene i kollektivet synes jeg virket litt vel sjefete. Okei da. Et lite smilefjes i hjørnet.

Jeg stålsatte meg for det jeg trodde kom til å bli minst én halvtime med venting. Etter bare fem minutter med smiling, stoppet en ung fyr. Sveivet ned vinduet, dro solbrillene litt lenger ned på nesen og sa: “Do you need a lift?”. Yes please. Fysioterapaut , tjueseks år og en råkjører. Samtalen fløyt lett. Han sa han ikke trodde det kom til å bli noe prblem med resten av haikingen. “You look clean, you wear nice clothes and you’re… a girl”. Han satte meg av på den avkjøringen jeg burde stå på for å komme meg nærmere grensen til Wales.
Solen som dukket opp på morgenen har for lengst sagt ha det bra, og med skyene kommer den kalde vinden. På vei ut av bilen har jeg mistet den ene hansken, og håper at jeg snart vil bli plukket opp. Det er rett ved en motorvei, og det er ikke helt enkelt for folk å stoppe.

Jeg venter i fem og tyve minutter før en liten, rød bil stopper. Jimmy. Jeg slenger sekken i baksetet, og setter meg inn. I speilet henger det et par med Liverpool hansker, og det er stort sett dette samtalen går i. Jimmy er én av åtte søsken i en katolsk familie fra Liverpool. Han har ikke kone og ingen barn selv. Jeg forstår fort hvorfor. Merkelig type. Og helt umulig å forstå. Det blir mye nikking og ja-og-ha. Planen var at han skulle slippe meg av i Chester. Han kjører inn i sentrum for å plukke opp noen… fliser. Han vil ikke bare sette meg av midt inne i byen, og prøver så hardt han kan med de hjernecellene han har, og finne et passende sted å sette meg av. Det ender med at han kjører i helt feil retning, og at vi er nødt til å snu. Vi er på hovedveien som jeg helst skal være på, og jeg sier at jeg bare kan bli sluppet av her. At det ikke er noe problem. Han sier at det heller ikke er noe problem for han å sette meg av på et ENDA mer strategisk sted. Det ender med at han kjører forbi avkjøring på avkjøring. Før jeg vet ordet av det har vi krysset grensen til Wales. Jeg blir sluppet av. Sier takk. Får litt dårlig samvittighet, men trøster meg med at han ikke har noen som venter på han der hjemme, og at dette mest sannsynlig vil være den eneste samtalen hans den dagen som varer i mer enn fem minutter.

Jeg har blitt advart mot dette. Regnet. Det regner i Wales. Nesten hele tiden, sier de. Sånn irriterende regn vet du. Masse… yr. Det tar heldigvis ikke mer enn femten minutter før en firmabil kjører inn til siden. Han har tre døtre og skjønner ikke hvordan folk har samvittighet til å kjøre forbi en “stakkars” jente i regnet.

Datteren hans har blitt syk, og vi kjører for å plukke henne opp på skolen. Prinsesse Masie med englehår og havblå øyne kommer ut. De skal egentlig ikke i den retningen jeg skal, men kjører meg alikevel helt til Colwyn bay. Over en halvtime fra der de bor. Vi snakker. Masse. Masie spør meg om hva min favoritt mat er, hva det rareste jeg har spist, når jeg har bursdag og hva min yndlingsfarge er. Da moren ringer, forteller hun at hun har fått seg en ny venninne. Fra Norge. Det rareste hun har spist er glassmanet, silkeorm og gresshopper.

Vil legger hverandre til på instagram. Bronzegod og fannynorgaard.
Masie vil bli med meg, og protesterer i det faren sier at hun må komme med han hjem igjen.

Jeg står og haiker til det jeg håper vi bli min siste runde for i dag. Igjen er jeg heldig. Jeg blir plukket opp bare fem minutter senere. Av dagens første jente. Det lukter som hun akkurat har stumpet en joint. Hun har på seg treningsklær, er dødspen og kjempe smart. Hun skal klatre i Caernarfon, og kan kjøre meg helt til dit jeg skal. Hun har aldri plukket opp en haiker, men tenkte “why not”. Ikke så jeg ut som en hippie og ikke var jeg mann.

225km og seks timer senere kom jeg meg frem til Caernarfon.
Haikingen gikk overraskende greit. Man blir sliten av å ha såpass mange stopp på en distanse som, i seg selv, ikke er så alt for lang. Det er en kjempe fin måte å møte mennesker på. En litt mer interessant måte å reise på. Hvis du ikke føler deg komfortabel med å gå inn i en bil med noen, så er det bare å si nei. Du er ikke forpliktet til noe bare fordi de har stoppet.

---

Jeg har hatt noen veldig fine dager i Wales. Og det regnet de snakker om. Det har ikke vist seg på noen dager. Dette landet er fantastisk. Uten tvil et av de vakreste landene jeg har vært i. Jeg har bare et par dager til i Wales og så blir det en liten uke i England, før jeg drar hjem. Igjen.

Overjoyed

Det regner i Edinburgh. På samme fly som oss satt det en lærergjeng fra Re. Og det er bare to ord å si om dem: Null håp. De fleste går i sikksakk på Edinburgh sin ganske så depressive flyplass, mens de fniser som en tenåringsjente i det hun forteller til sine venninner om sitt første ordentlige kyss. Lizm.

Det er ikke så vanskelig å komme foran dem i køen. Til og med vi hadde vanskeligheter med å se hvor det var vi skulle stå i taxikø. Vi tenkte på å ta denne trikken som Edinburgh by er så stolt av, men mamma så med bedende øyne på både pappa og meg. Ikke i dette været. Vær så snill.

Vi kommer oss frem til hotellet i mørket. Og regnet. Vi tripper bort til den første italienske restauranten vi finner. “Mamma” et eller annet. Selvfølgelig. Vi drikker husets vin, spiser pizza og skåler for at vi tre er på tur sammen igjen.

Vi sovner til pappas (u)behagelige snorking. Det er diskutabelt.

Neste dag skinner solen i Edinburgh, og vi tar oss opp til slottet på toppen av fjellet. Det var kjempe flott. En liten landsby innenfor slottsmurene. Men tretten pund da gitt. Ran. Hvis jeg hadde vært der alene, hadde jeg lagd et lite nummer ut av at jeg synes det er en latterlig pris for å se på noen historiske bygninger og snudd ryggen dramatisk til den stakkars mannen bak glassvinduet.

Vi spiste en tidlig lunsj og drakk noen øl på en pub langs Royal mile, før vi tuslet videre nedover mot byen igjen. Det er vanskelig og ikke få kink i nakken i Edinburgh. Det er alt for mye fint å se på. Byen er gjennomført . Kledd i sten og med søte smug og caféer.

Det ble nok en kveld med vin, latter og gode samtaler.

Tidlig opp neste dag for å gå opp til Arthurs seat. Den utdødde vulkanen som kan sees fra nesten overalt i Edinburgh. Vi pustet og peset oss opp fjellskrenten. Mamma sier at hun ikke er sikker på at hun klarer det, og da snur pappa seg rundt og sier med et smil: “Jeg har lest på tripadvisor at syvåringer klarer dette. Kom igjen, dette skal vi også klare!”. Hele mammas kropp blir til en eneste stor langefinger. Jeg går for en litt annen teknikk enn pappa. Jeg ser nemlig på mamma og vet at jeg hadde reagert på akkurat samme måte. Vi kommer oss opp til slutt. Vi klarte det vi! Og alle sammen var (faktisk) enige om at det ikke var alt for vanskelig. For noen år siden hadde vi aldri gjort noe sånt. Jeg er glad for at begge to har byttet ut røyken i munnviken med joggesko på bena.

Utsikten var fantastisk, og vi spratt opp på noen av de andre toppene også. Vi så oss fornøyde med innsatsen, og vendte nesen hjemover mot hotellet. Vi lunsjet på “Marlyane” som ligger rett ved “Playhouse”. En anbefalning for alle som er i Edinburgh. Her kan du spise både frokost, lunsj og middag. Alt er like godt og personalet er kjempe hyggelige.

Ettermiddag og tid for gjenforening. Så godt å klemme på noen herlige venninner etter syv måneder fra hverandre.

Det ble tapas, sangria og sladring.

Ha det bra mamma og pappa og hei til Kaja-tid og St.Andrews.
Vi har vært på sightseeing, spist sene frokoster, snakket om alt og ingenting som bare vi kan og ledd litt for mye av “undateables”.

Det er ikke noe gøy å dra fra bestis, men det er litt enklere når man vet at hun blir behandlet som en prinsesse. Akkurat som hun fortjener.

Hønemor og Josh var litt engstlige for at jeg ikke hadde noe sted å bo i det jeg satte meg på bussen fra Edinburgh til Sheffield. En time unna Sheffield, kunne jeg endelig sende en snap og si at jeg hadde funnet en sofa å sove på. I et guttekollektiv.

Jeg ble møtt av en smilende Matt (jeg har nå måttet begynne å telle med hånd nummer to over hvor mange britiske Matt’er jeg kjenner), som hadde middagen klar. Guttekollektivet og jeg spiste chili con carne og snakket om politikk, fysikk og musikk til rett før midnatt.

Jeg er så heldig at min første couchsurf vert også meldte seg frivillig som turguide. Vi tok bussen gjennom grønne åssider. Sauer som gresset mens de nyfødte lammene deres lå slappe i gresset og solet seg i vårsolen.

Peak district er fantastisk. Små landsbyer, grønne sletter og åssider og flere sauer enn mennesker.

Vi utforsket hva Sheffield har og by på; ikke mye.
På kvelden var jeg så heldig å få høre et par sanger til bandet til guttene i kollektivet. Med trompeter, bass, trommer, gitar og vokal. Hvordan kunne jeg være så heldig å ende opp i nettopp denne kjelleren, i denne byen, med disse flotte gutta?

Det ble en (litt skuffende) solformørkelse før det ble utvekselt “ha det bra” mellom åtte britiske gutter og én norsk jente. Jeg satte nesen mot Manchester street i håp om at noen ville plukke meg opp. Jepp. Du leste riktig. Mitt mål: Haike fra Sheffield til Caernarfon i Wales. Min første (ordentlige) haikeopplevelse kommer i et annet innlegg.