Overjoyed

Det regner i Edinburgh. På samme fly som oss satt det en lærergjeng fra Re. Og det er bare to ord å si om dem: Null håp. De fleste går i sikksakk på Edinburgh sin ganske så depressive flyplass, mens de fniser som en tenåringsjente i det hun forteller til sine venninner om sitt første ordentlige kyss. Lizm.

Det er ikke så vanskelig å komme foran dem i køen. Til og med vi hadde vanskeligheter med å se hvor det var vi skulle stå i taxikø. Vi tenkte på å ta denne trikken som Edinburgh by er så stolt av, men mamma så med bedende øyne på både pappa og meg. Ikke i dette været. Vær så snill.

Vi kommer oss frem til hotellet i mørket. Og regnet. Vi tripper bort til den første italienske restauranten vi finner. “Mamma” et eller annet. Selvfølgelig. Vi drikker husets vin, spiser pizza og skåler for at vi tre er på tur sammen igjen.

Vi sovner til pappas (u)behagelige snorking. Det er diskutabelt.

Neste dag skinner solen i Edinburgh, og vi tar oss opp til slottet på toppen av fjellet. Det var kjempe flott. En liten landsby innenfor slottsmurene. Men tretten pund da gitt. Ran. Hvis jeg hadde vært der alene, hadde jeg lagd et lite nummer ut av at jeg synes det er en latterlig pris for å se på noen historiske bygninger og snudd ryggen dramatisk til den stakkars mannen bak glassvinduet.

Vi spiste en tidlig lunsj og drakk noen øl på en pub langs Royal mile, før vi tuslet videre nedover mot byen igjen. Det er vanskelig og ikke få kink i nakken i Edinburgh. Det er alt for mye fint å se på. Byen er gjennomført . Kledd i sten og med søte smug og caféer.

Det ble nok en kveld med vin, latter og gode samtaler.

Tidlig opp neste dag for å gå opp til Arthurs seat. Den utdødde vulkanen som kan sees fra nesten overalt i Edinburgh. Vi pustet og peset oss opp fjellskrenten. Mamma sier at hun ikke er sikker på at hun klarer det, og da snur pappa seg rundt og sier med et smil: “Jeg har lest på tripadvisor at syvåringer klarer dette. Kom igjen, dette skal vi også klare!”. Hele mammas kropp blir til en eneste stor langefinger. Jeg går for en litt annen teknikk enn pappa. Jeg ser nemlig på mamma og vet at jeg hadde reagert på akkurat samme måte. Vi kommer oss opp til slutt. Vi klarte det vi! Og alle sammen var (faktisk) enige om at det ikke var alt for vanskelig. For noen år siden hadde vi aldri gjort noe sånt. Jeg er glad for at begge to har byttet ut røyken i munnviken med joggesko på bena.

Utsikten var fantastisk, og vi spratt opp på noen av de andre toppene også. Vi så oss fornøyde med innsatsen, og vendte nesen hjemover mot hotellet. Vi lunsjet på “Marlyane” som ligger rett ved “Playhouse”. En anbefalning for alle som er i Edinburgh. Her kan du spise både frokost, lunsj og middag. Alt er like godt og personalet er kjempe hyggelige.

Ettermiddag og tid for gjenforening. Så godt å klemme på noen herlige venninner etter syv måneder fra hverandre.

Det ble tapas, sangria og sladring.

Ha det bra mamma og pappa og hei til Kaja-tid og St.Andrews.
Vi har vært på sightseeing, spist sene frokoster, snakket om alt og ingenting som bare vi kan og ledd litt for mye av “undateables”.

Det er ikke noe gøy å dra fra bestis, men det er litt enklere når man vet at hun blir behandlet som en prinsesse. Akkurat som hun fortjener.

Hønemor og Josh var litt engstlige for at jeg ikke hadde noe sted å bo i det jeg satte meg på bussen fra Edinburgh til Sheffield. En time unna Sheffield, kunne jeg endelig sende en snap og si at jeg hadde funnet en sofa å sove på. I et guttekollektiv.

Jeg ble møtt av en smilende Matt (jeg har nå måttet begynne å telle med hånd nummer to over hvor mange britiske Matt’er jeg kjenner), som hadde middagen klar. Guttekollektivet og jeg spiste chili con carne og snakket om politikk, fysikk og musikk til rett før midnatt.

Jeg er så heldig at min første couchsurf vert også meldte seg frivillig som turguide. Vi tok bussen gjennom grønne åssider. Sauer som gresset mens de nyfødte lammene deres lå slappe i gresset og solet seg i vårsolen.

Peak district er fantastisk. Små landsbyer, grønne sletter og åssider og flere sauer enn mennesker.

Vi utforsket hva Sheffield har og by på; ikke mye.
På kvelden var jeg så heldig å få høre et par sanger til bandet til guttene i kollektivet. Med trompeter, bass, trommer, gitar og vokal. Hvordan kunne jeg være så heldig å ende opp i nettopp denne kjelleren, i denne byen, med disse flotte gutta?

Det ble en (litt skuffende) solformørkelse før det ble utvekselt “ha det bra” mellom åtte britiske gutter og én norsk jente. Jeg satte nesen mot Manchester street i håp om at noen ville plukke meg opp. Jepp. Du leste riktig. Mitt mål: Haike fra Sheffield til Caernarfon i Wales. Min første (ordentlige) haikeopplevelse kommer i et annet innlegg.