I’m here!

Skrevet 06.02.15

Etter tre uker på et sted, med de samme folkene 24/7, så var det på tide med en forandring. Jeg drar fra Kailash Akhara med ny og ekstremt viktig kunnskap. Jeg er heldig som kan kalle meg én av tolv nye permakulturdesignere her i verden.

Chiang Mai neste. Igjen. Dette er fjerde gangen jeg besøker byen på denne turen. Og jeg sier ikke nei takk. Denne byen har alt. Templer, natur, koselige gatecaféer, billige frukshakes og vennlige mennesker.

Chiang mai betyr (nok en gang) et “Bonjour” med les frenchies. Det ble et kort møte med både franskmenn og byen. Jeg satte meg på bussen til Mae Sai og grensen til Myanmar. Jeg har lengtet etter Myanmar helt siden jeg bestemte meg i november for å dra hit. Endelig! Jeg leste meg opp på historien til landet og folket på bussen. Grensen var stengt da jeg kom frem til Mae Sai, så det ble en natt der før grensen ble krysset tidlig neste morgen.

Det er fortsatt vanskelig å reise i Myanmar, og jeg følte meg uforberedt. Målet var å finne en buss som kunne ta meg til Mandalay. Jeg har lest at det vil ta rundt femten timer, så jeg visste at hele dagen ville gå til reising. Jeg har prøvd å finne informasjon på hvordan å komme seg til Mandalay fra grenseovergangen i øst, og det har vært veldig usikker informasjon. Som jeg hadde fryktet… Det er ingen annen måte å komme seg til de store byene fra grensen i øst for turister. Et eller annet sted på veien vil du bli stoppet. Du har ikke lov til å reise fra Shan regionen i øst til Mandalay. Mission failed. Jeg dro med halen mellom bena til Kengtung, som er omtrent så langt som jeg får lov til å reise før jeg må sette meg på et fly.

Hundre og tretti åtte dollar fattigere. Om to dager setter jeg meg på flyet som skal ta meg fra Kengtung til Mandalay.

Det betyr en hel dag her i denne flotte byen. Jeg startet dagen med frokost på morgenmarkedet. Jeg satte meg ned på en benk i en av markedsrestaurantene. Ovenfor meg satte det seg to gutter og to jenter. Jeg ble servert deilig naan med bønnepuré og kokvarm te. Jentene og guttene som satt overnfor meg smilte til meg og sa: “Nice to meet you! How are you today?”. Vi snakket sammen og delte mat med hverandre. Jeg spurte dem om hvor mye det var for min mat, og fikk til svar: “No problem miss. You are our guest today!”. Jeg har hørt mye om Myanmar og folket her. Noe av det første man hører er at de er det mest sjenrøse og gavmilde folket i Sør-øst Asia. Informasjonen er bekreftet.

Resten av dagen ble brukt til å utforske Kengtung. Den er full av templer. Og jeg tror jeg i det minste har sett et dusin av dem i dag. På veien har jeg fått haugevis av smil, slengkyss og folk som roper ut av bilene sine for å si hei til meg. Det er ingen andre turister her, og folkene virker veldig glade for å se meg.

Jeg er bare fem timer fra Thailand sin grense, men alikevel er det så annerledes. Veiene er dårligere, folkene er trivligere, hotellene er dyrer, matkulturen er helt forskjellig, klesdraktene er mer fargerike og tradisjonelle. Hvis du hadde fortalt meg at jeg var i Nepal, hadde jeg ikke stilt noen spørsmålstegn ved det. Jeg er bergtatt allerede, og jeg gleder meg til å se mer av dette landet.

Permanent

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe.
Siden jeg skrev sist, har jeg kommet meg tilbake til Thailand.
Jeg hadde noen valg foran meg, som tok opp mange av tankene mine. Reise ned til Sør-Thailand for å dykke i noen uker, eller permakulturkurs på Kailash Akhara i Nord-Thailand før jeg krysser grensen til Myanmar. Noe som veide i mot å dra på kurset var at det kom til å vare i tre uker (og at det helt sikkert kom til å være en haug med hippier der). Tre uker på et sted er lenge. Spesielt hvis det er mennesker rundt deg, som du føler du har lite til felles med. Fordelen: få inn litt rutine i hverdagen igjen, og å få litt innputt om noe jeg ikke kan så mye om.

Og her er jeg da! Vi er inne i vår siste uke av kurset. Det har vært både oppturer og nedturer.

Jeg var veldig spent før jeg kom hit. Permakultur er ikke noe som har interessert meg før jeg møtte et stykk veldig flott canadier i Kenya i september. Han jobber i Uganda med permakultur, og fikk meg til å åpne øynene om hvilket viktig tema dette faktisk er.

Jeg lette i hovedsak etter yoga- og meditasjonsretreats, og etter noen søk kom Dharmainc og dette permakulturprosjektet opp. Etter å ha lest om det, klarte jeg ikke slutte å tenke på det. Jeg vet med erfaring at hvis jeg lar noe oppta tankene mine over en lenger periode, og ender om med og ikke gjøre det, så kommer jeg til å angre. Derfor er jeg her nå.

Den første uken var det en god blanding av frivillige og kursdeltakere her. Det var veldig fint. Man kunne være rundt andre enn de man er på kurs med (og faktisk innrømme at man liker å shave leggene og å bruke deodoranter og shampoo med parfyme i seg). Midt i den første uka kom det en jente fra California hit. Se for deg den sterotypiske amerikaneren, og du har henne. Nesten. Veldig glad i å snakke om seg selv, avbryte andre og sørge for at alle hører deg når du snakker om deg selv. Etter en del måneder på tur, lærer man seg å lese mennesker. Fort. Jeg kunne hele livshistorien hennes før hun i det hele tatt hadde begynt å fortelle noe om seg selv. Jeg ser rett igjennom henne. Og jeg ser smerten hennes. Derfor ble den første uken veldig tung for meg. Jeg ble for opptatt med å lese annsiktsutrykk, og sørge for at hun hadde det bra. Det ble ikke noe bedre da eieren av dette gigantiske stedet kom tilbake etter en forretningsreise. Han kaller seg Dharma. Navnet hans er sikkert Steve, eller noe i den duren. Fra Chicago. Tror han selv er opplyst, men alle vet at han har “private massører”, elsker penger og er mer opptatt av utseende enn noe annet. Nevnte jeg at han har kone og barn?
Han kan sier akkurat det han tenker på, og er ikke redd for å såre følelsene til noen andre på veien.
Denne jenta hadde tatt på seg en oppgave om å ta vare på en kylling som var veldig syk. De fleste var enige om at det hadde vært bedre om vi hadde drept den stakkars, lille skapningen, men alle lot hun ta vare på den fordi alle kunne se at dette var hennes prosjekt. På en eller annen måte så hun seg selv, og ble veldig knyttet. Det ville ingen av oss ta fra henne. Etter tre dager med stell både dag og natt, kom Mr. Enlighten bort til henne og sa at “hun bare måtte se til å drepte den fordømte fuglen”. Alle hadde tenkt det samme, men noe skal man bare holde for seg selv. Hun ble selvfølgelig veldig lei seg, og dette skapte mye uroe i noen dager etter på. Hun uttrykte seg ofte om at hun ikke likte han og ikke ville være på et så foreferdelig sted lenger. Dette påvikret alle sammen. Stemningen sank flere hakk, og alle oppførte seg merkelig rundt hun og rundt hverandre. Det var derfor en stor lettelse for alle sammen da hun bestemte seg for å dra. Vi kunne alle gå tilbake til å le med hverandre og fokusere på det positive. Hvordan han oppfører seg og hvordan stedet blir drevet, må vi bare le av. De fleste har den samme meningen, så det er ingen vits i å henge seg for mye opp i det og ha lange samtaler om det.

Nok om det.
Kurset er flott, og kursholderne likeså. Jeg lærer så mye om ting jeg ikke visste fra før. Jeg kommer ikke til å gå i en helt ny retning i livet, men jeg kommer definitivt til å endre hvordan jeg tenker om hva som faktisk er en fin hage (funksjonalitet og matproduksjon fremfor estetikk), hvor dyrebart regnvann er og hva jeg trykker i meg av mat. Og tenk at vi er så uvitende der hjemme. Bruker massevis av tid til å vedlikeholde hekker og gressplener som ikke har noen annen nytte enn å se bra ut. Skamme oss burde vi.

Noe av det vi lærer her også, er og ikke preke om dette til alle rundt oss. Start med deg selv, og prat om dette til andre som er likesinnede og vil lære mer om det. Derfor skal ikke jeg bruke en evighet på å fortelle hvor uvitende vi er i vesten, og hvor mye mer effektivt vi kunne gjort ting. Jeg bare nevner det. Hvis du vil lese mer om hva permakultur er, åpne en ny fane i nettleseren og søk det opp da vel!

Nå er vi inne i vår siste uke, og vi skal bruke den på å skrive om vårt eget designprosjekt. Mamma og pappa skal få hagen sin totalomvendt. Neida. Joda. Nesten i alle fall.

Om en uke setter jeg nesen mot mitt siste land på denne turen. Myanmar. Jeg gleder meg veldig. Indonesia ble denne gangen byttet ut mot Myanmar. Tiden har gått alt for fort. Jeg skulle ønske jeg kunne vært på tur litt lenger, men hverdagen hjemme kaller og menneskene i den hverdagen. Og det er noe å glede seg til også.

Kailash Akhara

Too bad…

Highlights

Denne reisen har vært fantastisk! Selv om jeg har opplevd min del av nedturer, føler jeg meg så heldig som kan jobbe i seks måneder for så å reise i seks måneder! Det er det ikke alle som kan rundt om i verden.

Hele reisen har vært over gjennomsnittet bra, men det er selvfølgelig noen høydepunkt ved hvert land.

Kenya:
* Se barna mine igjen!

* Ti dager langs østkysten
– Besøke flotte strender

– Raodtrips
– Drinker hver kveld på lokale barer
– Seminar om permanent agrikultur
– Våkne opp i et av Mombasas flotteste hus

– Se ildfluene danse

Zanzibar:
* Møte de rette folkene etter en tung opplevelse

* Bade på verdens fineste strender

Thailand:
* Ta dykkerlappen på Koh Tao

* Spise verdens beste streetfood i Bangkok

* Forelske meg i en by, og få en følelse av å føle meg hjemme. Chiang Mai!
* Hoppe i strikk og ta tatovering. På samme dag!

Vietnam:
* Oppleve et fremmed land med mamma og pappa

* Canyoning i Dalat!

* Motorsykkeltur fra Dalat til Mui ne. En av de beste opplevelsene på hele turen!

Kambodsja:
* Få vite mer om Kambodsjas historie på Tuol sleng museet og killing fielden
* Svømme med plankton på Koh Rong

Laos:
* Kajakktur ned Mekong
* Mingle med de lokale på de mange bussturene
* Jul og romjul med fine mennesker i Vientiane

* Slå franskmennene i petanque i Vang Vieng
* Nyttår i Luang Prabang med to flotte franskmenn. Oppsending av lanterner, utallige kyss på kinnet og med gode tanker og ønsker for det nye året

Jeg har to måneder igjen, og jeg er sikker på at de vil bli et eneste stort høydepunkt!
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: JEG. ER. HELDIG

Pakkeliste

Det var noen som lurte på om jeg ikke kunne skrevet en pakkeliste, og det kan jeg selvfølgelig gjøre.

Å pakke sekken er stress. Spesielt første gang du skal reise. Du aner ikke hva som venter deg, og heller ikke hva som er viktig å stappe ned i sekken.
På min første tur hadde jeg med meg alt for mye klær som jeg ikke brukte, og for lite klær av det jeg faktisk trengte.

Denne gangen traff jeg litt bedre, selv om det alltid er noe jeg føler jeg mangler, eller som jeg føler tar opp for mye plass i sekken.

Når du pakker sekken, RULL klærne! Det tar opp mye mindre plass enn hvis du bretter alt sammen. Til slutt kommer du til og klare å pakke sekken din i søvne.

Her er hva jeg har tatt med meg:

Klær:

• T-skjorter og singletter: Ikke undervurder hvor svett du blir på tur. Du kan aldri få nok av t-skjorter og singletter. T-skjorter er en del kjekkere. I de aller fleste land, bortsett fra de vestlige, setter de stor pris på at du dekker til skuldrene dine. Det tar ikke opp for mye plass i sekken heller. Ta med rundt tre av hver, og du har mer enn nok.

• Du kommer mest sannsynlig til å sove sammen med ukjente mennesker det meste av tiden, så en shorts og en topp å sove med er nødvendig.

• Ta med noen lange kjoler og skjørt. Mange templer, museer osv krever at du dekker både knær og skuldre. En eller to finkjoler for spesielle anledninger.

• To par shorts.

• To par bikinier.

• Kosebukse!! Som jeg savnet en kosebukse. Jeg tok det ikke med meg da jeg pakket sekken, men fikk heldigvis mamma og pappa til å ta den med til Vietnam.

• Løse bukser av stoff (3stk).

• Ullundertøy. Det kan være kaldt om kveldene og i høyden.

• Cardigans: To tynne cardigans og en som er litt varmere.

• Mikrofiber håndkle! Tar liten plass og tørker raskt.

• Et par bluser.

• To gensre.

• Sko: Flip flops, gode joggesko/tursko og et par sneakers.

• En tynn vindjakke/regnjakke.

• Treningstøy eller fritidstøy. Enten du føler for en joggetur eller en heftig byvandring, er det greit å ha noen klær du kan blir svett i.

Annet:

• Kosmetikk: Solkrem. Dette er et must. Ofte vanskelig å få tak i og minst like dyrt som hjemme. Shampoo+balsam, evt kremer til ansiktet (i Asia får man (nesten) bare kremer som gjør deg hvitere), neglelakkfjerner, neglsaks, sminke (hvis du føler du trenger), deodorant+parfyme, hårstrikk+lusespenner, OB og bind (vanskelig å få tak i) og myggspray. Jeg har også med meg en rettetang og en hårføner. Vurder om du vil ta med deg dette. Det tar nemlig mye plass.

• Mini førstehjelpsskrin som inneholder sårvask, plaster, bandasjer, teip, pinsett osv. Kan fåes kjøpt på alle apotek. Hvis du skal langt fra sivilisasjonen, kan det være lurt å ta med seg noen engangsspøryter også.

• Lommelykt eller hodelykt. Alltid kjekt å ha!

I håndbagasjen:
I håndbagasjen har jeg alt det som er viktigst og mest dyrebart for meg.

• Tekniske duppeditter: PC (har ikke angret et sekund på at jeg tok med pcen. Da kan man legge inn bilder underveis, det er enklere å bestille flybilletter, betale regninger i nettbanken osv), ekstern harddisk (kan være lurt å ha pcen og den eksterne harddisken på hver sin plass, sånn at hvis en av sekkene blir stjelt eller mistet på flyplassen, så har du i alle fall bildene dine på et av stedene), powerbank (ekstern ladestasjon. Veldig kjekt hvis du går tom for batteri på telefonen på en busstur for eksempel. Anbefaller TP- link sin: http://www.tp-link.com/en/products/details/?model=TL-PB10400), kamera (jeg tok med meg tre kameraer på tur. Et Canon g12, som er et kompaktkamera som er lite, enkelt å ta med seg, det tar gode bilder og videoer. Jeg har også med et speilrefleks: Canon eos 700D. Til det har jeg med en portrettlinse og en all-around linse. GoPro hero 3+. Dette kameraet ville jeg ikke vært foruten. Det er noe av det mest kjekke å ta med seg. Du trenger ikke uroe deg for at det plutselig skal begynne å regne, og du kan ta det med deg i håndveska. Det tar overraskende gode bilder i tillegg til videoer). Du trenger selvfølgelig ikke ta med deg så mange kameraer hvis du ikke er så interessert i å ta bilder. Jeg har brukt alle kameraene flittig, så jeg angrer ikke på at jeg drasser med meg noen kilo med kamerautstyr.

• Dagbok. Dette anbefaller jeg alle som er ute å reiser å gjøre: Skriv en reisedagbok. Det er det kjæreste jeg har med meg, og jeg ville blitt knust hvis jeg hadde mistet den.

• Når du skal ut å fly, er det alltid kjekt å ta med seg en ekstra truse, sokker, t-skjorte og tannbørste i tilfelle bagasjen din blir forsinket.

• Pass, passbilder (gjerne noen i svart-hvitt og noen i farger), dollar. Alt av viktige dokumenter har jeg i i en reisemappe i håndbagasjen.

• Bankkort: Legg et i håndbagasjen og et i den store sekken.

• Kodebrikke. Glemte å ta med meg denne på første turen min, og det gjør at du er avhengig av de der hjemme til å ordne i nettbanken for deg.

Hvis du glemmer noe… fortvil ikke! Det meste av det som står listet over, kan du finne de fleste steder. Spesielt hvis det er noe du føler du mangler av sko eller klær.

Håper dette hjalp litt. Spør gjerne hvis du lurer på noe!

Local style

Det er når man har det morsomt, at man glemmer å ta opp pcen for å rable ned noen ord som etter hvert (forhåpentligvis) blir til et blogginnlegg.
Jeg har hatt et så deilig, avslappende, morsomt og innholdsrikt opphold i Laos. Det begynner å nærme seg slutten for vårt en måneds lange (korte) forhold.

Laos er ekte. I alle fall deler av det. Fortsatt en smule urørt og med spektakulær natur.

Jeg dro videre fra Champasak til Tha Khaek, som ligger ved grensen til Thailand. Jeg tok lokalbussen fra Champasak til Pakse. Vi ble stoppet av politiet på veien for en tilfeldig sjekk. Alle var musestille mens politimannen kom bort til oss. Jeg var den eneste turisten på bussen, og han spurte meg hvor jeg var fra og hva jeg het. Jeg svarte pliktoppfyllende. Han pekte på skiltet sitt, så stolt på meg og sa: “Jeg er politimann”. Jepp. Det ser jeg. Samtalen endte med det, og vi fikk fortsette reisen videre til Pakse.
Jeg fant fort frem til bussen som skulle ta meg til Tha Khaek. Nok en gang var jeg den eneste turisten på bussen. Endelig! Er det noe jeg har savnet siden Kenya og Zanzibar, er det å kunne gjøre det på den lokale måten. Ikke hele tiden få ting servert på et sølvfat. Give me the real deal!

Ber du om det, så får du det. Reisen som skulle ta mellom fem og seks timer, endte opp med å ta ti timer. Når man de første tre timene stopper hvert tiende minutt for å laste på kartong på kartong med egg og vinduskarmer og dører til et helt hus, så sier det seg selv at reisen blir en smule lenger enn forventet. Tre timer på overtid, merker jeg at de lokale begynner å bli rimelig utålmodige også. Det blir litt kjefting på Lao, og jeg prøverå spørre på mitt simpleste engelsk om hva det er som foregår. Store øyne til svar. Å snakke engelsk er ikke deres sterkeste side.

Jeg kom frem timesvis etter solen hadde gått ned. Noe av det jeg missliker mest ved å reise alene, er å ankomme en ny by, sent på kvelden, ikke ha noen å dele en tuktuk med og heller ikke ha booket seg inn på et hostell. Alle vet at du er desperat på transport, og de tror du er villig til å betale de mest latterlige priser.

Tha Khaek er for å si det mildt; ganske så søvning. Én god ting kom ut av oppholdet mitt her. Jeg møtte to gutter (Menn? Når de om noen måneder passerer tretti, er det vel på sin plass å kalle dem menn) fra Frankrike. De har vært på tur i over ti måneder. Vi hadde en kjempe fin kveld med streetfood og masse latter. Vi bestemte oss for å holde kontakten hvis vi ved en annen anledning kom til å befinne oss på samme sted i Laos.

Ny dag, ny utfordring. Komme seg til Konglor cave ved bruk av lokal transport. De fleste backpackere som drar til hulene, kommer seg dit ved hjelp av en scooter. Siden jeg reiser alene, og ikke fant noen å gjøre denne scooterturen sammen med, var det uaktuelt for meg å gjøre det på denne måten. Etter timesvis med diverese lokale transportmidler, måtte jeg se meg slått av dårlig planlegging, enda dårligere kommunikasjon med de lokale, frustrasjon over lange ventetider og kulde. Jeg vendte snuten mot Vientiane, og krysset både fingre og tær for at jeg ville komme meg dit før det ble alt for sent. Jeg tok lokalbuss/tuktuk med en haug med lokale. Denne bussen ser bare ut som en forvokst tuktuk. Du sitter skulder mot skulder med de lokale mens vindene blåser inn fra begge sider. Sammen med oss var det en scooter, sekk på sekk med ris og sukker og all bagasjen til passasjerene. Mannen ved siden av meg delte ut søtsaker til alle sammen, damen ved siden av meg ammet babyen sin mens vi suste i sikksakk forbi huller i veien og mennene tvers over meg sov på hverandres skuldre.

Mens vinden blåste i håret og vi satt skulder mot skulder; en backpacker og ti lokale, gikk solen ned over risåkrene. Det er i sånne øyeblikk at jeg føler meg som verdens heldigste. Følelsen blir fort byttet ut etter at solen går ned og vinden blir ubehagelig kald. En av grunnen til at jeg er ute å reiser i akkurat disse månedene, er for å slippe kulden som er hjemme i Norge. Jeg er på mitt mest sinte, utmattede og frustrerte når jeg blir kald. Når kulden kommer inn i kroppen min, tar det nemlig (alt for) lang tid før den slipper taket. Etter en time til i bussen og enda to timer venting på neste buss, var det et stykk sliten Fanny som satt seg på bussen som skulle ta hun det siste stykket til Vientiane.
Heldigvis visste jeg at Matt og Matt ventet meg der. Jeg møtte dem for første gang i Dalat i Vietnam for godt over en og en halv måned siden, og vi hadde avtalt å møtes i hovedstaden for julefeiring.

Jeg ankom Vientiane lovlig sent, men fant heldigvis en midlertidig seng for natten.
Dagen etter møtte jeg Matt’ene, og vi booket oss inn på et tremannsrom.

Vi hadde noen avslappende, morsomme og flotte dager i Vientiane. Vientiane i seg selv er ikke en veldig spennende by, men det er menneskene som avgjør om en by blir dårlig, middelmådig eller bra.

Julaften ble brukt til å shoppe, lete byen rundt etter ost og vin, deilig middag med en fin gjeng fra rundt omkring i verden og dansing på et lokalt utested med litt for mye vin i kroppen. En veldig vellykket kveld med det perfekte crewet. Det var en kveld med reunions. Matt’ene fra Dalat og franskmennene fra Tha Khaek.

Det ble noen late dager på å komme seg etter julekvelden. Siden vi hadde en del engelskmenn i gruppen vår, ble det en liten feiring dagen etter også (fake christmas).

Neste destinasjon: Vang Vieng og nok en reunion med franskmennene. Vang Vieng er slående vakker. Hvis det ikke hadde vært for alle tanktoppene (reisende gutter som synes det viktigste er å vise frem musklene) og de alt for turistifiserte gatene, hadde dette vært det perfekte stedet å slappe av en god stund. Fjellene er… wow.

Dagene ble brukt til å spille petanque med franskmennene. Vi hadde en skikkelig fransk kveld med petanque, pastis drikking og franske banneord. Jepp. Banneord. For det viser seg nemlig at denne nordmannen er ganske så mye bedre enn franskmennene i deres egen sport. Det holdt ikke for dem å bli ydmyket en kveld, så vi brukte neste formiddag på det samme. Det ble mye: “She is devilish, mec!” og “C’est ANCRÅOIABL!”. Skulle gjerne likt at talentet mitt var noe annet. Synging, dansing, løping… et eller annet. Men jeg får omfavne det jeg har blitt tildelt.

Vi dro videre etter et par dager i Vang Vieng til Luang Prabang. Laos er all about chilling. Dette er landet for kortspilling, kaffedrikking, ligging i hengekøyer, spising og fjelltitting. Og det er akkurat det vi har gjort. Vi har kost oss med deilig streetfood hver dag, bli slått av Nico i “femhundre” og cafébesøk langs elven.
Det ble nyttår med en haug med andre backpackere på “Utopia” i Luang Prabang. Ingen raketter i år, men masse kjærlighet.

Nong Khiaw ble neste destinasjon. En liten landsby med spektakulær natur, varme dager og kalde netter. Dette ble vår siste destinasjon sammen. Dette er de første jeg har reist med på denne turen, og det er trist å si “Ha det bra” etter så fine dager sammen. Franskmennene vet virkelig hvordan de skal behandle jenter, og jeg føler meg veldig heldig som har fått reise med dem.

Nå er jeg tilbake i Luang Prabang for å ta en båt videre til Thailand. Morgendagen skal bli brukt til å planlegge mine siste måneder på tur. Det har gått så fort, og jeg føler tiden allerede begynner å renne ut. Jeg har under to måneder igjen, og jeg skal prøve å få gjort og sett mest mulig før jeg drar hjem til kalde vinterNorge for studiesøking, jobbing og reunions.

Turn down for (Angkor) WAT

Det er vanskelig å vite helt hvordan man skal ta seg frem i dette store tempelkomplekset. Hvordan skal man komme seg dit, hvor mange dager skal man bruke på det og hvilke templer er det verdt å se. Jeg hadde absolutt ingen aning da jeg kom til Siem Reap. Det eneste jeg visste, var at jeg ville komme meg dit med en tuk-tuk. Hvor mye det ville koste, det visste jeg ikke.
Nå som jeg har vært der og snakket med andre om deres opplevelser, så føler jeg at jeg vet nok til å gi noen tips til dere der ute.

Før du drar:

• Ta på deg solkrem. Solen er sterkere enn det du tror. Ta med deg solbriller også.
• KLE PÅ DEG! Fy søren så irritert man blir over de som ikke skjønner hva som er dresscoden når man skal besøke templer. Ikke ta på deg rumpekorte shortser og tanktopper. Det gjelder både for gutter og jenter. De slipper folk inn uansett, fordi de trenger pengene dine. Det er mange munker som besøker templene, og de vil kikke på hverandre og riste på hodet. Respektløst.

neineineineinei…

• Ta med vann og noe snacks. Det er dyrt å kjøpe fra de mange selgerne langs veien.
• Kamera!

Transport:

Her er det en del alternativer. Tuk-tuk, motorsykkel, sykkel eller ved å gjøre det på gamle måten: bruke bena.

Tuk-tuk:
Kanskje den mest komfortable måten å se templene på. Trygt, stabilt og enkelt. Jeg valgte selv å dra med en tuk-tuk. Sjåføren jeg brukte var den samme som kjørte meg fra busstasjonen til gjestehuset. Da han så på meg med store øyne og sa: “Miss… high season is like no season”, da var valget ganske lett. Så hvor mye er det dette burde koste? Det kommer ann på hvor langt du vil. Jo lenger du vil, jo mer bensin må han fylle. Den første dagen så jeg templene som er langs inner circuit. Det er mange templer å se, men runden er i og for seg ikke så lang. Jeg brukte godt og vel fem timer, og jeg betalte til sammen tretten dollar. Jeg forhandlet meg ned fra seksten dollar. Det burde være mulig å få prisen såpass langt ned, og jeg tror du betaler det samme hvis dere er to.
Den andre dagen så jeg templene som er langs outer circuit i tillegg til soloppgang over Angkor Wat. Distansene er større, så jeg betalte seksten dollar.

Motorsykkel:
Hvis du er alene, kan det å bruke en motorsykkel være en god og billig måte å komme seg frem på. Bare husk at du er nødt til å sitte bakpå en som er fra Kambodsja. De lar nemlig ikke vestlige kjøre motorsykkel på tempelområdet. Hvis du drar med motorsykkel, burde det være noen dollar billigere enn en tuk-tuk.

Sykkel:
Jeg så mange som syklet rundt, og det så ut som en god måte å få sett templene på. Men slitsom. Det er noen gode distanser du må dekke i løpet av en dag, i tillegg til alle trappene du går opp og ned i templene. Hvis du leier en sykkel, ville jeg invistert en dollar mer for å få en ordentlig god sykkel, og ikke en av de mange bysyklene du ser overalt. Jeg ville også spurt etter en hjelm, med tanke på at sjåførene av bilene og minibussene kjører som at de ikke ønsker å leve mer. En bysykkel koster som regel en dollar per dag, mens en ordentlig sykkel koster et par ekstra dollar.

By foot:
Dropp det. Ikke en gang hvis du hadde jogget, hadde du fått tid til å se alt du ville se. Det er nok gåing og klatring opp og ned trapper, hvis ikke du skal være nødt til å gå mellom alle templene i tillegg.
Billig, men idiotisk.

En dag, to dager, tre dager, en uke?
Tempelområdet er mye større enn det du kan forestille deg. Hvis du vil se alt, må du regne med at det blir tempeltitting i noen dager.
I Asia er det mange templer, og du kan nesten ikke gå en dag uten å se ett. Jeg har møtt mange temple-tired people som har sett sin andel templer allerede før de har vært i Angkor. Hvis du kjenner deg igjen i dette, ville jeg valgt et endagspass. Dette koster tjue dollar. Vær der tidlig, så du slipper å stå i kø sammen med alle kineserne.

Det er veldig mange som går for soloppgang over Angkor Wat for så å se templene som er langs inner cicuit. Jeg mener det er en annen rute som er mye finere.
Her kommer mitt tips til dere som vil se det meste av hva Angkor har å tilby på bare en dag.

Rød linje: Inner circuit. Grønn linje: Outer circuit

Dagspass:
Dra ettermiddagen før for å kjøpe dagspasset. Dra rundt klokka fem, og du vil få en gratis solnedgang ved Angkor Wat.

Jeg ville anbefalt soloppgang over Angkor Wat. Selv om jeg ikke likte det selv, så er man nødt til å få med seg det største og mest spektakulære tempelet når man først er der. Vær der litt tidlig, sånn at du får en god plass. Ta med ørepropper og musikk. Du kommer til å hate alle som skriker til hverandre og japanerne som slurper opp de siste kaffedråpene. Prøv og ikke irritere deg over at folk mangler oppdragelse og stiller seg rett foran deg. Det kommer til å skje.

Før solen går helt opp, drar du videre til tempelområdet Angkor Thom. Her finner du et av mine favoritt templer, Bayon. Gå rundt i området for å få sett de andre templene. Dette vil ta rundt en time++. Sett deg på sykkelen eller inn i tuktuken og kjør ut på nordsiden.
Dra videre til Neak Pean. Mitt absolutt favoritt tempel.
Neste stopp er bare fem minutter unna. Ta Som.
De to neste templene er nesten helt identiske. Jeg ville valgt å se Pre rup i stedet for East Mebon.
Det siste stoppet blir Ta Prohm. Dette er templet hvor de spilte inn Tomb Raider. Så forvent deg at du kommer til å gå i kø inn til tempelområdet. Men det er verdt det. Templene her er veldig flotte.

Dra tilbake til Siem Reap og nyt en god lunsj på Sister Srey eller Joe-to-go.

To dagers pass (40dollar):
Jeg mener dette er mer enn nok for de aller fleste.
Jeg ville brukt første dag til å se soloppgangen over Angkor Wat, etterfulgt av at du ser templene langs inner circuit.
Andre dag ville jeg dratt rundt soloppgang for å se den enda en gang over Bayon. Noe jeg mener er enda flottere enn ved Angkor Wat. Du er mest sannsynlig nesten helt alene, og det vil føles som en mer unik opplevelse. Se resten av templene langs outer circuit. Du kan fint droppe East Mebon.
Begge dagene avsluttes realtivt tidlig, så du har tid til å gjøre noe annet enn tempeltitting resten av dagen.

Tre dagers pass (40dollar):
Gjør det samme som de med et to dagers pass ville gjort. Den tredje dagen ville jeg dratt til Bantey Srey, Kbal Spean og Phnom Kulen. Mange som sier disse templene er de fineste, og at det absolutt er verdt den lange kjøreturen opp dit. Min sjåfør sa de ville koste meg tretti dollar å komme meg dit med en motorsykkel, men jeg fikk det ned i atten dollar.

Fem dager/ en uke:
Du har super god tid. Jeg ville tatt meg bryet med å leie meg en sykkel. Da har du virkelig muligheten til å utforske bedre, enn det du ville fått til med en tuktuk eller motorsykkel.

Håper dette var til nytte for noen der ute.
Del gjerne videre!

Been there Don det

(Skrevet 17.12)

Siem Reap var veldig flott. En liten by som har endt opp som en stor tursitattraksjon på grunn av Angkor Wat. Fine markeder, god kaffe, deilige fruktshakes, herlige mennesker og flotte solnedganger.
Dormen jeg bodde på er det største jeg noensinne har bodd på. På et stort loft hadde de fått presset inn tjuefem senger. Med folk som både liker å være sent oppe, bli bedre kjent med sidemannen klokka tre på natta og de som gjerne skal komme seg opp klokka fem så de får sett soloppgangen over Angkor Wat. De slumrer seg gjerne igjennom fire alarmer før de drar kroppen ut av senga. Jeg la ikke merke til at de delte ut gratis ørepropper før den tredje natta.

Det er typisk at man møter akkurat sånne type mennesker man vil møte, i det man er på vei i forskjellige retninger. Etter veldig fine dager i Siem Reap, krysset jeg grensen til Laos. Litt øyliv stod på planen. Grensen over til Laos er den roligste jeg har vært borti til nå. Bortsett fra at man gir minst fem dollar i “offisielle utgifter”, så gikk det knirkefritt. På andre siden ble vi møtt av en småfull sjåfør som skulle ta oss til båten til Don Det. Han skrudde musikken på full guffe og myggen danset i takt.

Vi satt oss i båten i det solen gikk ned. Barn som drar opp fiskenett på fiskenett og båter som putrer av gårde. Laos ønsket oss hjertelig velkommen.

Don Det er en liten øy i Mekong. Det de kaller sunset bulevard er absolutt ikke en bulevard, heller ikke en vei. Jeg fulgte “bulevarden”/sandstien til jeg kom til en noen koselige bungalower rett ved elvebredden. Jeg ble ønsket velkommen av Mama’en med et smil og et “Sa ba deee”. Tretti kroner for en bungalow med eget bad. Det kan man vel leve med.

Don Det er et sånt sted der himmelen er litt blåere, stjernene skinner litt klarere og marijuana lukta er litt sterkere. En hippies paradis. Kvelden avsluttes klokka elleve og neste dag starter ikke før klokka syv . Det er en fin harmoni mellom reisende og de lokale, og man kan la syklen sin stå ulåst hele dagen, og ingen vil finne på å røre den.

Det er ikke så mye å gjøre på Don Det hvis man ikke tvinger seg opp fra hengekøya. Jeg leide meg en sykkel og syklet over til naboøya. En dag da moder jord var i ekstra godt humør, skapte hun disse fine øyene i Mekong. Med alle deres fossefall og flotte skoger.

På vei tilbake, syklet jeg forbi en gjeng. I denne gjengen var Julia. Julia møtte jeg for første gang i Chiang Mai i nord-Thailand for over en og en halv måned siden. Hun var der sammen med en kompis på den tiden. Det er så tilfeldig hvem man ender opp med å møte igjen. Også på denne lille stien, på denne lille øyen, midt ute i Mekong. I et par dager koste jeg meg med hun og hennes venner, før de krysset grensen over til Kambodsja.

I går var jeg på kajakktur hele dagen. Det er en av de fineste opplevelsene jeg har hatt til nå. Så fredelig å padle ned Mekong sine fine stryk med flotte mennesker. Før turen ble jeg lovet at jeg skulle få sett delfiner. Vel… noen finner fikk vi i alle fall sett.
På vei hjem fikk jeg gjøre noe av det jeg liker aller best: Sitte på toppen av busstaket mens sjåføren kjørte som en gærning, og barna vinket, slengte kyss og ropte deres skjønneste “Sa ba deee”.

I dag har jeg tatt meg videre til Champasak. For et LAND. Jeg er stormforelsket allerede. Det er noe helt annet enn de andre landene. Så mye roligere, mindre turister, koseligere byer og naturen er helt fantastisk.
Jeg gleder meg til hva mer Laos har å vise meg.

Joe and his sister

Jeg synes det kan være vanskelig å vite hvordan man skal hjelpe lokalbefolkningen eller de som ikke har det så bra, når jeg er ute og reiser sånn som jeg gjør nå.
Det er tiggere overalt. Som regel funksjonshemmede og barn. De menneskene som vi i våre land tar best vare på, er i disse landene ute på gaten uten noen støtte fra staten. Man blir advart mot å oppmuntre til tiggingen. Spesielt ikke å gi noe til barna. Det er meningen at de skal være på skolen i de tidene de er ute å tigger, så å gi dem penger vil gi dem en grunn til ikke å få en utdanning.
I de fleste store og mellomstore byene i Asia, finnes det restauranter som hjelper de i samfunnet som ikke har det så godt. Jeg prøver å finne dem i alle byene jeg er i, sånn at jeg heller kan bruke litt ekstra på god mat og samtidig støtte en organisasjon som gjør noe godt for menneskene rundt seg. Lonely planet er ofte gode på å tipse om steder som dette.

I Siem Reap har de et stort utvalg, og jeg har vært på to av dem flere ganger.

Etter en lang morgen som ble brukt til å se på templene/kineserne, trengte jeg en god frokost og en skikkelig kaffe. Valget falt på “Sister Srey”. En kjempe skjønn café med koselig interiør, og med en meny som får deg til å sikle. De er har en frokost- og en lunsjmeny som inneholder det meste av det du savner med det vestlige kjøkken. Burgere, wraps, salater og kaffe. God kaffe.

Picture: Sister srey

Caféen drives av et australsk søskenpar. De ansetter unge mennesker fra Siem Reap og lærer dem opp til å bli kokker, baristaer og servitører. De hjelper dem med en utdanning og et yrke, samtidig som de bidrar til familiens inntekt.

Caféen ligger koselig til ved elven, rett i nærheten av Psar Chaaa.

Og så min favoritt. “Joe-to-go”. Denne koselige, to etasjers (air-con i andre etasje) caféen støtter gatebarna i Siem Reap, og de har en liten butikk i andre etasje hvor du kan kjøpe malerier og andre småting som støtter NGO’en, “The Global Child”.
Her har jeg spist både middag og frokost, og drukket min andel med kaffe. De har en god mix av både vestlig- og Khmer mat. Menneskene som jobber her er serviceinnstilte og pratsomme. Hvis du noen gang befinner deg i Siem Reap, må du dra hit og drikke en cappuccino. Det er den beste jeg har blitt servert i Asia. Av en eller annen grunn tenker baristaer (både i Norge og i Asia) at man ikke vil merke forskjell på en latte og en cappuccino. FEIL. Gi meg mer skum, takk. “Joe-to-go” sin er helt perfekt.

BANG

Koh rong var veldig flott. Den siste dagen min på øya brukte jeg på en båt med en haug av andre backpackere. Jeg fikk snorklet igjen, og det gjør meg alltid glad. Selv om jeg må si at jeg ble litt skuffet. Hadde ventet å se mer og at vannet var klarere. I det solen begynte å gå ned, kastet vi snørene i vannet og håpet på at fisken ville bite. Gjett hvem som fisk da? Jeg. Var bare meg og en annen som fikk, men de var alt for små, så vi kastet dem tilbake der de hører hjemme.

Solnedgangen var fantastisk. Og grillmaten likeså.
Da månen forsvant bak en sky, skyndtet alle seg ut i vannet for å forhåpentligvis få sett planktonen. Det er noe av det flotteste jeg har vært med på. Det er helt magisk. Har dere sett “Life of Pi”? Det er en fantastisk scene der han svømmer med plankton midt ute i havet. Det kan sammenlignes med den. Jeg følte meg som en fe, der jeg strødde tryllestøv rundt meg i vannet.
På vei tilbake satt jeg sammen med noen canadiere, snakket om livet og reising (handler ikke livet om reising da?) i det regnet høljet ned og lynet danset i skyene.

Neste dag var det på tide å forlate paradis.
Her i Kambodsja kjører de litt samme stilen som i Kenya. Vi har et vidt forskjellig syn på hva tid er. At båten var en halvtime forsinket, betø egentlig en og en halv time. Etter ventingen og enda en time på båten, var vi inne på fastland igjen. Sihanoukville er ikke det flotteste stedet på jord. De har noen fine strender, og det er fortsatt ganske øde utenfor de store strendene og bykjernen. Det kommer nok til å endre seg ganske fort. Russerne har nemlig inntatt byen. Om noen år vil dette være Kambodsjas svar på Vietnams Nah Trang. Det kan du sitere meg på.

MEN, det at russerne har kommet, betyr også at det finnes noen gode cafèer med rågod kaffe. Jeg hadde lengtet etter en ordentlig cappucino etter utallige kopper med nescafe. For god kaffe i Shianoukville: Leisure café og bar. (Psst: Det så ut som de hadde noen veldig gode kaker også. Se om du klarer å motstå fristelsen).

Der satt jeg i godt og vel tre timer. Blogget, bladde gjennom alle videoer og bilder jeg har av Freddie, som fylte år den dagen, og koste meg med både kaffe og salat. Ja. Salat. Litt ordentlig kvalitetssalat ligger høyt på “dette-savner-Fanny”- lista.

Så var det tid for pick-up. Bussen som skal ta meg til Battambang skal ta rundt åtte timer. Jeg ender opp på en buss til Phnom Penh hvor jeg så er nødt til å bytte buss midt på natten. Jeg hadde enda til gode å være på en nattbuss i Kambodsja, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si en gang. Se for deg en seng på nitti centimeter. Denne er du nødt til å dele med et vilt fremmed menneske. Jeg fikk tildelt en svenske. Dum, brautende, snorkende og fisete (er det et ord?). Det er IKKE lov å fise når man ligger med ryggen til et annet menneske. Også på offentlig transport da gitt. Nei takk.

I Phom Penh fikk jeg tildelt en fra Kambodsja. Det viste seg å være et godt valg. Jeg sov mesteparten av turen. Mest på grunn av antihistaminpillene jeg fikk av en av dykkerne på Koh Rong. Hun så nemlig alle bittene mine fra bedbugsa og sandfluene.

Det som skulle være åtte timer, ble fort til tretten timer i stedet. Men jeg kom frem til slutt. Hostellet jeg bor på har check-in time klokka åtte, og det er noe man alltid setter pris på når man ankommer svett og tissatrengt tidlig om morgenen fra en nattbuss.

Dagen i dag har jeg brukt på å gå rundt i Battambang. Det var deilig å komme hit. Her slipper man barneselgerne som setter opp verdens største furtetryne når du sier at du ikke vil kjøpe noen smykker (i dag heller), og alle tuk-tuk sjåførene som konstant maser på deg (enten det gjelder en kjøretur eller om du vil ha noe å røyke på). Det er ikke så mye å gjøre her, men jeg får alltids dagene til å gå ved å drikke meg mett på fruktshakes, nippe til en kaffe, spise pannekaker med nutella, gå meg en tur til de ulike templene (som er overalt her i Asia), forhandle om priser på de lokale markedene og jogge meg en tur langs elvebredden i solnedgangen.

Om to dager drar jeg til Siem Reap og… turn down for (Angkor) WAT!

(Skrevet 06.12.14)