Lille venn

Hvordan kan dette være så vanskelig?

Hvordan kan det være så vanskelig å se at et barn sliter, for så å gjøre noe med dette?

I Kenya er det over to millioner barn som er foreldreløse. Dette er to millioner av en befolkning på førti fire millioner. Over halvparten av disse barna har mistet foreldrene sine av HIV/AIDS.

Når man søker opp hvilke meninger presidenten selv har om dette problemet, så kommer det nesten ingen artikler opp. Et par av Fru Kenyatta som ber om midler til å gjøre hverdagen til Kenyas foreldreløse bedre. Ellers har det vært mange besøk til de ulike barnehjemmene, uten at man har gjort noe særlig for å bedre deres situasjon.
I november i fjor valgte de å gjøre det enda vanskeligere for foreldreløse å få et verdig liv, ved å forby alle adopsjoner til utlandet. Dette er et utfall av en rapport som beviser at landet er en kilde, transit og destinasjon for menneskesmugling. Spesielt da av barn.

Vi går inn i hovedbygningen. Vi setter oss ned og venter på noen som er villige til å møte oss. Utenfor er det helt stille, og det er ingenting som tyder på at det er nærmere to hundre barn som bor her. Bygningen vi har gått inn i, er hvor menneskene på barnehjemmet har sine kontorer. Det er kaldt, og regnet plasker ned utenfor. Det lukter av råte og urin. På veggen henger det plakater, som dekker til den avskallede malingen, med hundrevis av barn. Hundrevis av foreldreløse barn som er klare for adopsjon. Hvem vil bli mine foreldre? Hvem vil være min “for alltid” familie?
Mange vil være dine foreldre. Men de får ikke lov. De får ikke lov, fordi menneskene høyt oppe i systemet tror at dette vil være løsningene på alle problemene.  Hvis vi gjør dette,  så må vel det internasjonale samfunnet se at vi gjør noe for å forhindre det?

“When politics, corruption, self-interest and a huge appetite for public funds (tax payers money) stand in the way of the best interest of children, then a country must be concerned. The people must open their eyes to see the bigger picture and act on behalf of the innocent and voiceless children” (Little Angels Network Kenya).

Dette er så beskrivende for hele reisen og saken til Freddie. Møter på møter og ingenting som skjer. Nettopp på grunn av det som blir beskrevet over.

Som dere sikkert skjønner, så har det ikke vært så mye fremgang i saken til Freddie. Selv om jeg tenker på dette flere ganger daglig, og sender mail annen hver dag, så er det ingen som løfter en finger for å gjøre noe. Det blir gitt løfter på løfter; gang på gang. Uten at disse blir holdt. Selv i prat med de største aktøren, så kan du aldri være sikker på at de mener det de skriver. TIA og alt det der, ikke sant? Det burde ikke være en unnskyldning. Ikke når man snakker om barn.

Jeg har fremdeles én kontakt der nede som gjør alt hva han kan for å hjelpe meg. Vi kontakter de vi kan kontakte, og har noen som skal følge opp på det vi trenger hjelp til. Det bare tar litt tid. Alltid.

Emmanuel forteller meg hele tiden at jeg må holde motet oppe, og at jeg er nødt til å være tålmodig. Det er bare veldig vanskelig, og lettere sagt enn gjort.

På veggen min henger en smilende Freddie. Skjeløyd, med snørrete nese, lua på snei og med kosebamsen i hendene. Smiler han nå? Sover han godt? Får han nok mat? Er det noen som en gang i mellom forteller at de er glad i han? Forhåpentligvis. Jeg kan ikke tenke noe annet, for da ville hverdagen vært uutholdelig. Jeg bare håper ikke hverdagen hans er det.

Nakupenda.

Nakupenda

Skrevet 22.06

Fortvilelse. Det er vel det ordet som beskriver denne turen så langt.

Hvis jeg hadde forklart dere alt i detalj, så ville dere trodd jeg beskrev en dårlig gangsterfilm fra åtti-tallet. At man ikke skal kunne stole på mennesker som jobber med barn, for myndighetene, er helt utenfor min forståelse. Dette burde være en selvfølge. Men det er ikke sånn overalt i verden. Dessverre. Og det er ikke sånn her. Barn er bare noen brikker i et puslespill. Et puslespill for voksne. Og det er sånn man ser på det også. Barna er brikker. Brikker i dette ussle spillet som myndighetene, barnehjemmene og deres ansatte spiller. Det er korrupt inn til ryggmargen, og man er nødt til å være veldig forsiktig med ordene man bruker. De voksne midt oppi alt dette, de skuffer barna. Gang på gang. Og det er vondt å se på.

Jeg vet jeg er her og gjør noe bra. Og dere sier jeg er tøff. Men på slutten av dagen, etter å sett barn i fillete klær som stinker av urin, barn med hodet fullt av ringorm, Freddie som gråter når de tvinger han ut av armene mine, etter møte på møte med mennesker som er høyt oppe i systemet, men som bare tenker på seg selv, makt og penger og som aldri holder avtaler, så skal jeg love deg at du ikke føler deg så tøff lenger. Da føler jeg meg svak. Mislykket. For jeg får ikke til det jeg vil.

Heldigvis har jeg Emmanuel med meg. Han snakker språket, han vet hvordan han skal få de på gli. Han sier de rette tingene. Hvis det bare hadde vært meg og dem, så hadde jeg spyttet dem i ansiktet for lenge siden. Jeg ville kalt de uintelligente og pengegriske. Fortalt dem at dette ikke er måten å behandle barn på. Spesielt ikke de som er foreldreløse. De trenger kjærlighet. I bøttevis. De må ha spesialoppfølging. Det går ikke ann å ha hundre og nitti barn på et lite område.

Vi har på denne uken fått se Freddie to ganger. Og det er på nåde. De ville egentlig ikke at vi skulle se han. Ikke vet vi hvorfor, og ikke prøvde de å forklare hvorfor heller. Det er en bittersøt opplevelse. Hjertet mitt svulmer når jeg ser han, men det knuser i tusen biter når jeg ser hvordan han har det og når jeg er nødt til å dra fra han. Hvis det hadde vært en måte jeg kunne tatt han med i bilen, så ville jeg ha gjort det. Men jeg kan ikke. Jeg er maktesløs i denne situasjonen. Alt stopper opp med byråkrati og lover som ikke hjelper noen. Ingen kommer godt ut av denne situasjonen.

Vi fikk sett Freddie i dag også. Han var med oss i et par timer. Han ville bli bært av meg hele tiden og lå med hodet på skulderen min. Etter hvert kom de andre barna ut for å leke. Det er fler som ikke er friske. Flere har mark som kravler i håret, de er skitne og de er alt for mange. På et så lite området, er det ikke forsvarlig å ha så mange barn. Freddie nektet å leke med de andre. Han er redd. Han er usikker. Han hører ikke til her. Det var tid for grøt for barna og møte for oss. Et veldig frustrerende møte med en veldig fordomsfull kenyansk dame. Både overnfor meg som hvit jente, og også overnfor Emmanuel som er en del av en annen stamme enn henne. Selv om jeg er så rasende at jeg skjelver, så må jeg nikke og smile, og la Emmanuel “sweet talk’e” denne ufordragelige damen som ikke bryr seg om noe annet enn seg selv og penger.
Da det var på tide å dra, går jeg mot Freddie som sitter fem meter vekk fra de andre småbarna. Jeg går mot han, og han starter å gråte. Jeg løfter han opp, og han legger seg inntil meg. Han gråter og jeg gråter. Jeg gjentar: “Nakupenda”, om og om igjen. “Jeg er glad i deg”.  Hvordan drar man fra noe sånt? De tvinger et gråtende barn ut av armene mine. Han strekker seg ut etter meg. Jeg er nødt til å snu ryggen til, mens jeg hører gråten i det jeg går mot bilen. Det er umenskelig.

Jeg kan ikke gjøre noe. I denne situasjonen kunne jeg betalt mye for at han skulle slippe å være på denne institusjonen. Men jeg kan ikke engang det. Frustrasjon.

Vi har fått sett de andre barna. De aller fleste i alle fall. Og de har det, etter forholdene, bra. Det kunne selvfølgelig vært bedre, og jeg vil hjelpe dem med det jeg kan.

Dette er et veldig forvirrende innlegg, og det vet jeg. Men jeg kan ikke gå i detaljer. Ikke nå. Vi har fått noe fremgang i Freddie sin sak i dag, og vi håper de vil arbeide fort for Freddie sin skyld. Dette har vært en ekstremt intens uke. En ordentlig berg- og dalbane. Det er umulig å sette seg inn i denne situasjonen uten å være her.

Jeg ville komme med en oppdatering så snart jeg kan. Forhåpentligvis en som er positiv.

LABAS

Oslo har, for meg, alltid vært en by som ikke helt lever opp til tittelen som hovedstad. Karl Johan er ingenting å skryte av. Ingenting spesielt å vise til. Med andre ord; jeg har aldri vært noe særlig positivt innstilt til Oslo.
Og nå skal jeg flytte dit. Det trodde jeg aldri jeg skulle si. Skrive. Og jeg er fornøyd med det. Faktisk. Fra å ha det inntrykket jeg hadde av Oslo, til nå å være litt småforelska i byen, er for meg et under. Og veldig, veldig fint. Det er jo godt man er litt glad i den byen man skal bo i. Den har jo faktisk det meste. Koselige bydeler, marka i nærheten og masse kultur. Det skjer alltid noe.

Etter et par fine dager i Oslo med visninger i bofellesskap og hygge, så dro jeg videre til Vilnius. For nå har denne reisekroppen holdt på å kjede seg halvt i hjel. Og da trenger man en tur. Ikke den lengste turen jeg har vært på, men mer enn nok for å trigge nyskjerrigheten og livsgleden. I alle fall for en liten stund fremover.

Vilnius ble valgt av noen enkle grunner. Billige flybilletter, godt rykte og fordi det er et land jeg aldri har vært i. Det ble tur alene denne gangen (også. Som vanlig). Med hostell, byvandring og mennesketitting. Alt det jeg liker med backpackerlivet. Når man får tur-returbillet for syv hundre kroner og tre netter på hostell for til sammen tre hundre kroner, så er man nødt til å si seg fornøyd. Da er det til og med lov å unne seg en liten shoppingrunde!

Vilnius overrasket. Positivt! Fra vår i Norge til sommer i Litauen. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg kommer til en by. Ut å gå! For en fin by. Den har alt det man trenger. Sjarmerende smågater, fantastisk arkitektur, fortauscafèer og god mat. Vilnius er en sånn by som jeg kunne tenkt meg å bo i. En liten storby som har alt du trenger.

Hostellet jeg bodde på lå kjempe sentralt til. Hostelldriveren var hjelpsom, kunnskapsrik og en som man kunne sitte å snakke sammen med i timesvis. Og det gjorde vi. Hele hostellet. Nordmenn, tyrkere, mexicanere, litauere, engelskmenn og amerikanere. Nordmenn. I flertall. Dette er første gang jeg har møtt en nordmann på tur som har bodd på det samme hostellet som meg. Og det var i grunn litt fint. Noen ganger er det koselig å snakke norsk på en bar uten at noen rundt forstår deg.

Jeg har fått sett masse på de tre dagene jeg var der, og anbefaller alle som har noen dager fri; dra til Vilnius! Hvis du ikke har noen å reise sammen med, så kan man alltids reise alene. Hvis du velger å bo på hostell, så kommer du aldri til å være alene. Ikke hvis du ikke vil. Bo på “Home made hostel”. Driveren vil forklare hva som er verdt å se, lage deilig frokost til deg, lære deg noen gloser og vil dele reisehistorier og om historien til Litauen med deg. Jeg har aldri angret på turene mine alene. Ikke de lange, og ikke de korte. Å være alene er helt greit en gang i blandt også. Reising er det beste å bruke pengene sine på! Man kommer alltid hjem litt rikere.

ATCHO for denne gang, Vilnius (Ačiū: Takk). I dag har det vært et lite møte med Norge, før det er et “GOD DAUVS” til København i morgen.

I’m here!

Skrevet 06.02.15

Etter tre uker på et sted, med de samme folkene 24/7, så var det på tide med en forandring. Jeg drar fra Kailash Akhara med ny og ekstremt viktig kunnskap. Jeg er heldig som kan kalle meg én av tolv nye permakulturdesignere her i verden.

Chiang Mai neste. Igjen. Dette er fjerde gangen jeg besøker byen på denne turen. Og jeg sier ikke nei takk. Denne byen har alt. Templer, natur, koselige gatecaféer, billige frukshakes og vennlige mennesker.

Chiang mai betyr (nok en gang) et “Bonjour” med les frenchies. Det ble et kort møte med både franskmenn og byen. Jeg satte meg på bussen til Mae Sai og grensen til Myanmar. Jeg har lengtet etter Myanmar helt siden jeg bestemte meg i november for å dra hit. Endelig! Jeg leste meg opp på historien til landet og folket på bussen. Grensen var stengt da jeg kom frem til Mae Sai, så det ble en natt der før grensen ble krysset tidlig neste morgen.

Det er fortsatt vanskelig å reise i Myanmar, og jeg følte meg uforberedt. Målet var å finne en buss som kunne ta meg til Mandalay. Jeg har lest at det vil ta rundt femten timer, så jeg visste at hele dagen ville gå til reising. Jeg har prøvd å finne informasjon på hvordan å komme seg til Mandalay fra grenseovergangen i øst, og det har vært veldig usikker informasjon. Som jeg hadde fryktet… Det er ingen annen måte å komme seg til de store byene fra grensen i øst for turister. Et eller annet sted på veien vil du bli stoppet. Du har ikke lov til å reise fra Shan regionen i øst til Mandalay. Mission failed. Jeg dro med halen mellom bena til Kengtung, som er omtrent så langt som jeg får lov til å reise før jeg må sette meg på et fly.

Hundre og tretti åtte dollar fattigere. Om to dager setter jeg meg på flyet som skal ta meg fra Kengtung til Mandalay.

Det betyr en hel dag her i denne flotte byen. Jeg startet dagen med frokost på morgenmarkedet. Jeg satte meg ned på en benk i en av markedsrestaurantene. Ovenfor meg satte det seg to gutter og to jenter. Jeg ble servert deilig naan med bønnepuré og kokvarm te. Jentene og guttene som satt overnfor meg smilte til meg og sa: “Nice to meet you! How are you today?”. Vi snakket sammen og delte mat med hverandre. Jeg spurte dem om hvor mye det var for min mat, og fikk til svar: “No problem miss. You are our guest today!”. Jeg har hørt mye om Myanmar og folket her. Noe av det første man hører er at de er det mest sjenrøse og gavmilde folket i Sør-øst Asia. Informasjonen er bekreftet.

Resten av dagen ble brukt til å utforske Kengtung. Den er full av templer. Og jeg tror jeg i det minste har sett et dusin av dem i dag. På veien har jeg fått haugevis av smil, slengkyss og folk som roper ut av bilene sine for å si hei til meg. Det er ingen andre turister her, og folkene virker veldig glade for å se meg.

Jeg er bare fem timer fra Thailand sin grense, men alikevel er det så annerledes. Veiene er dårligere, folkene er trivligere, hotellene er dyrer, matkulturen er helt forskjellig, klesdraktene er mer fargerike og tradisjonelle. Hvis du hadde fortalt meg at jeg var i Nepal, hadde jeg ikke stilt noen spørsmålstegn ved det. Jeg er bergtatt allerede, og jeg gleder meg til å se mer av dette landet.

Jeg reiser alene.

Det er mange der hjemme som har spurt meg: Hvordan er det egentlig å reise alene?

Vel. Det er rimelig fantastisk. Sånn ca hele tiden.

Jeg opplever så mye fint med mange forskjellige mennesker, at jeg sjeldent skulle ønske jeg hadde én som alltid var der. Jeg har noen fantastiske venner, men ingen jeg kunne vært sammen med tjuefire syv i seks måneder. Der tror jeg de fleste vil si seg enig i. Uansett hvor mye man elsker en person, er det litt i overkant å henge sammen hver dag i godt og vel hundre og åtti dager. Da er man nødt til å ha noen klare regler, før man drar på tur.

Mye av det jeg har fått oppleve til nå er jeg ganske sikker på, nei, nesten hundre prosent sikker på, at jeg ikke ville opplevd hvis jeg hadde reist med en annen. Og det beste av alt: jeg kan være helt og holdent meg selv. Eller ikke være det. Det er opp til meg.

Nå skal ikke jeg uttale meg om hvordan det er å reise sammen med noen (for det har jeg aldri gjort), for det er sikkert fantastisk på en annen måte. Det er nok mye man opplever når man reiser sammen med en eller flere, som jeg aldri kommer til å oppleve.

Men det er da baksider ved å reise alene også?
Ja, det er det så absolutt. Det er når det skjer noe uventet eller negativt at man virkelig skulle ønske man hadde noen som forstod deg. Det var ikke gøy å bli ranet eller få dengufeber, og ikke ha noen som er der for deg. Når man blir omringet av ti forskjellige taxisjåfører med en gang man går ut av bussen, så hadde det også vært bedre å være to. Å bo på et enkeltmanns rom er alt for dyrt for meg, men det er ikke noe problem hvis man er to.

Jeg vil si at åtti prosent av tiden koser jeg meg, og tenker ikke på at jeg er alene på tur. Tjue prosent av tiden hadde det vært kjekt å ha noen å støtte seg på.

Alt i alt, er jeg veldig fornøyd med turen så langt! Jeg hører rykter om at dere har fått snø? Så koselig, men jeg er ikke misunnelig. Like lite misunnelig som det dere er på mine bedbugs bitt kan jeg tenke meg?

Good morning, Vietnam

De siste dagene i Thailand tilbragte jeg i Chiang mai med stigende og synkende temperatur. Med rundt førti i feber i over fem dager, alene på et stusselig hostellrom, trodde jeg et øyeblikk at jeg skulle dø. Neida. Joda. Men ingen dør av dengufeber (nesten aldri), og det gjorde ikke jeg heller. Når først antibiotikaen satte seg inn, så gikk temperaturen raskt nedover.
Den høye temperaturen ble byttet mot ekstrem kløe på beina og armene, så den tolv timer lange bussturen fra Chiang mai til Bangkok var ganske ukomfortabel.

Men det er veldig verdt det. For mamma og pappa ventet på andre siden. Riktignok etter syv timer venting på Bangkok flyplass, en god time i immigrasjonen i Hanoi og enda førti minutter i mopedhelvete med tuting og helt merkelige forbikjøringer.

Bare se på dette. Dette bildet beskriver akkurat hva jeg følte da jeg så mamsen og papsen for første gang på to måneder. Pappa gjemmer seg i klemmen her. Han gråter litt, skjønner dere.

Mamma gråt ikke da. Ikke jeg heller. Det er ikke så typisk oss. Men vi var fryktelig glade alle sammen.

På hotellet ventet både leverpostei, knekkebrød, brunost, pepperkaker, gopro, nye bankkort og telefon. Og varm dusj, aircondition og en HOTELLSENG.

Hanoi. Hanoi er… travelt, bråkete, støvete, trafikkfylt, sjarmerende og grått. Vi fikk ikke sett så mye, men jeg må helt ærlig innrømme at det ikke er en favoritt. Og det er merkelig. Bygningene er kjempe rare. Her betaler de eindomsskatt etter hvor brede husene deres er, derfor bygger alle husene sine super smale og høye. De maler forsiden i fancy farger, men lar sidene forbli murgrå.

Videre gikk turen til Halong Bay. Vi fikk en fantastisk guide, Viet (Viet, like in Vietnam), som pratet og tullet med oss godt og vel halve turen.
Halong bay for oss var tåkete og regnfylt. Men det gjorde absolutt ingenting. Det er alikevel spektakulært. Det ser ut som en kjempe har hatt et raseriutbrudd, og bare kastet en haug med steiner ut i vannet. Det er veldig turistifisert, så man møter kanskje ikke de menneskene man helst vil møte, men det er en del av greia. Det er ingen annen måte å se Halong bay på, så da må man bare dra på en av disse cruisene. Vi hadde et par tyske damer på båten som snakket lite engelsk, lagde grimaser og hermet etter vietnameserne og suttet på damprøyken sin konstant. Et engelsk par, som vi ble plassert på samme bord som en middag, var en veldig merkelig kombinasjon. En dame som var ganske så søt i grunn, pratsom og blid. Han var lavmælt, smakte ikke på noe av maten vi ble servert og jeg har enda til gode å se han smile.
Men det kunne igrunn ikke brydd oss mindre. Vi hadde det så fint i vårt eget selskap, og koste oss med kortspill, latter, kajakpadling og svømming.

Etter noen flotte dager i Halong bukta, vendte vi nesen tilbake til travle Hanoi, for én siste natt, før turen gikk videre til Hoi an. Vi spiste enda en middag på Highway 4 i det gamle kvarteret (så utrolig god mat. And, froskelår, deilige grønnsaker, salater. Bestill mange retter og del med hverandre. NAM).

Hoi an, Hoi an. Sånn som vi hadde gledet oss til å treffe deg. Og vi ble ikke skuffet. Lille, skjønne, vakre du. For Hoi an er flott, dere. Alt er veldig gjennomført. Gule, gamle hus langs elvebredden, med broer som går over til en lanternefylt gate om kvelden og en langstrakt strand med store bølger. Sett deg på en sykkel, og bland deg inn med de lokale for å prøve å forstå trafikkreglene (er det noen i det hele tatt?).

Vi bodde på Rock villa hotell, som ligger nærmere stranden enn gamle byen, men alikevel rett ved elven midt ute i risåkeren. Vi fikk en hel etasje for oss selv. Den daglige lederen er veldig hyggelig, og gjør mye for at du skal få et så fint opphold som mulg. Damene her i dette landet byr veldig på seg selv, og de er veldig morsomme. Av og til uten å vite det selv.

I Hoi an brukte vi dagene på å ligge på stranden, surfe på bølgene, få skreddersydd klær, spille kort, drikke vin og spise digg mat. Hoi an er ganske turistifisert, som gjør at butikkansatte er fryktelig pågående. Jeg orker det i cirka ti minutter før jeg blir lei. Men av og til er det litt gøy å forhandle med dem. Du må bare le. Jeg har aldri vært borte i den måten å forhandle på tidligere, så vi har hatt noen skikkelige latterkuler. Det ser ærlig talt ut som de skal begynne å gråte når du kommer med din pris. De setter opp verdens største furtetryne og utbryter et stort “Noooooo” etter fulgt av et “Make me happyyy”. Vi har funnet ut at det mest effektive bare er å forlate butikken. Da synes de plutselig at prisen din er ganske fornuftig, og haler deg tilbake for å pakke ned de utallige sjalene du har dratt ned fra stativene sine.

Pappa fikk skreddersydd noen dresser her, og ble fortalt at han var “a very sexy man”. Spesielt rumpa. Den var skikkelig sexy. Han har hele tiden fått høre hvor ung han ser ut av stranddamene også, så du kan tenke deg han drar hjem med en selvtillit som har steget et par hakk.

Vi har spist veldig god mat på alle restaurantene til Ms. Vy. En råtøff dame som driver tre, veldig vellykked restauranter i Hoi an. The market, Morning glory (ja, jeg også tenkte koffert) og Cargo. Tre ganske forskjellige restauranter, men som har den samme gode servicen på alle stedene. Ta matlagningskurs på The market, spis middag på Morning glory og ta desserten på Cargo. Den ultimate matdagen.

Mamsen, papsen og jeg har hatt det så morsomt sammen. De har fått meg til å ha minst en latterkrampe hver dag. Enten det er mamma som går på glassdøra med en skikkelig grønn juice i hånden, og utbryter verdens skjønneste “Oi!”, eller at pappa glemmer passene våres på forskjellige steder to ganger på samme dag. Når de reagerer på ting, som jeg nå ser på som helt hverdagslig. “Næmmen, dere, se der. Ti høner MIDT i veien!”. Disse to menneskene er så flotte, snille og gavmilde. Tenk at jeg var så heldig som ble deres datter.

Etter to fine uker sammen, måtte de vende nesen hjemover til Norge til hverdagens plikter. Det er ikke meg før om noen måneder kjenner jeg.

Nå er jeg i Nha Trang (russisk territorie), men jeg drar videre allerede i morgen til Dalat. Det gleder jeg meg veldig til. Vietnam har behandlet meg veldig bra til nå, og jeg gleder meg veldig til de neste to ukene her.
Snakkes snart (da kommer det en liten anbefalning fra Nha Trang).

Selfie!

En liten HalongBay-selfie

BKK

Denne jenta har ikke lenger noen mobil, derfor ingen alarm heller. Det ble våkennatt for å være sikker på at jeg kom til å rekke flyet fra Zanzibar til Nairobi. Syv timer på Nairobi flyplass er absolutt ikke å anbefalle forresten. Å fly med Ethiad derimot… I det vi fløy over Saudi-Arabias ørken, gikk solen ned og fullmånen dukket opp.

Bangkok. Varmt, klamt, rotete, bråkete, travelt og utrolig kult! Denne byen er helt annerledes enn alle andre byer jeg har vært i tidligere. Som mange vet er jeg ikke noe storbyfan, men Bangkok… you got me!

Etter en god time på både metroen og sky train, kom jeg frem, gjennomvåt, til hostellet.

Du vet når du er ferdig på jobb en varm sommerdag, og setter deg inn i en bil som har stått i solen hele dagen? Det er den følelsen du får hver gang du går ut her. Spiller ingen rolle om klokken er tre på natten eller tre på dagen.

Første dagen gikk til å gå i sikk sakk på fortauene ned Sukhumvit raod, spise deilig street food med to fine jenter og avslutte det med å ta en drink på en roof top bar med utsikt over Bangkok.

Tidlig opp neste dag. Floating market utflukt. Jeg hadde høye forventninger til det, og jeg må helt ærlig si at jeg ble litt skuffet. Veldig turistifisert, færre båter på elven enn det jeg trodde og pågående slegere over alt. Men så lenge denne jenta får sin daglige dose med Mango sticky rice, er kroppen over gjennomsnittet fornøyd.
Vi trodde utflukten bare gjaldt floating market, men vi ble også tatt med til en Elefantleir og et sted hvor de driver med utskjæring av tre. Elefantene synes man bare synd på, og utskjæringene er imponerende nok, men ikke så spennende hvis du ikke har tenkt til å kjøpe noe.

When in Bangkok, BLI PÅ ETT HOSTELL! Det er ikke anbefalt å drasse med seg to sekker på metroen. Spesielt ikke i rushtiden (som virker som er fra klokka tre til klokka syv).
For min del var det (ganske) verdt det, for dette hostellet er kjempe fint. Jeg har til og med fått en dyne. En ordentlig dyne! Luksus.

I TV-loungen på hostellet møtte jeg en fin gjeng, så hele lørdagen ble brukt til å gå gjennom Chatuchak weekend markedet med dem. Ash (Ketchum) og jeg mistet riktig nok de andre vi dro dit sammen med, og jeg lover deg at det er ingen sjans for å finne hverandre igjen her. Det er gigangtisk. Her kan du få tak i alt. Billige kopier av alt mulig rart (vesker, sko, mobiler, headset), mat i alle former og farger, klær og dyr. Dyrkemarkedet er det mest spektakulære. Og grufulle… Havskilpadder, frosker, fisk, ål, rasehunder, rasekatter, mus, kaniner, ekorn, edderkopper, slanger, aper, marsvin, dverghamster, kameleoner, øgler, ugler og griser. Her kunne du kjøpt nok dyr til å starte opp en zoo.

I dag har Ash (Ketchum) og jeg vært på meditasjonskurs av alle ting. Verdens blideste munk lærte oss om mindfullness. Hvis du løfter armen, tenk løfter-løfter. Hvis du føler for å klø på et myggestikk, tenk kløe-kløe. Distansere seg fra fenomenet. Være en som observerer, ikke en som reagerer. Jepp, ganske søkt men også veldig lærerikt. Vi likte det. Etter tre timer i stillhet, må man belønne seg selv med en god porsjon mango sticky rice og noen pork kebabs. Ta med litt hjem også. Det kommer alltid et tidspunkt der du får lyst på mer.

Kvelden har gått til vasking av klær som bare har blitt brukt en gang. Ikke mulig å bruke klærne sine fler ganger her. I morgen setter jeg meg på nattbussen til Koh Tao. Beste og billigste stedet i verden til å ta dykkerlappen. Så da får man vel gjøre det da!

Monkey business

Tusen takk

Tusen takk for alle kommentarer, delinger, meldinger og likes. Det betyr mer enn det dere tror. Det å vite at så mange der hjemme støtter meg, er en stor motivasjon til å fortsette denne reisen.
Jeg koser meg her på Zanzibar. Møter hele tiden mennesker, og har det mye gøy med dem.
I dag har vi vært i Jozani forest for å se Red monkeys. Det var helt fantastisk. Mer chille aper skal du lete lenge etter.
Om fire dager sitter jeg på flyet til Bangkok, og jeg gleder meg veldig til det. Da blir det nok litt flere bilder som blir postet også, for internettet her er ikke noe å skryte av.