Dear Mr. President

Dear president, Uhuru Kenyatta.

How long has it been since you visited one of your own orphanages? How long has it been since you’ve really looked. Thoroughly. Seen what’s been going on? For me it’s been a month. A month since I’ve seen the standard of your governments orphanages. And it shocked me. You have staff that have no interest in the children. No interest in putting their needs, special needs, in focus. I saw a boy that had been sodomised by his own teacher, being scrubbed in cold water behind your dirty facilities. No compassion, no counselling and no comforting. I’ve seen babies with their heads full of ringworms. I’ve seen children in desperate need of attention. So desperate that they are willing to hurt other children to get yours. So desperate for love that they will hold on to your hand for several hours, because they don’t know when anyone will give them the same attention.
I’ve been to meetings with your employees, that are obviously not suited for their jobs because the only thing they care about is money and power. They are too proud to realise what they are doing is wrong.
Are you proud?
These children are the future of Kenya. Shouldn’t your orphanages be an example of how orphanages should be run? I think so. You should think so. This issue is something you should be embarrassed about. It’s a shame. For you, for the people and for the future of your country.
And who’s the victims? The children.
I came to help one of these orphans. A boy that is very special to me. A boy with special needs. He needs to be taken to a doctor that knows what he is doing. He needs to be followed up by a nutritionist. But most of all; he needs love. All I wanted to do was to help him. And what met me? Employees of yours with an attitude so bad that you want to shake them, because they make you so frustrated. They have no interest in helping anyone but them selves. And they are the people that are responsible for the future of Kenya. I can’t believe that you can walk around with your head held high.
Your system disgust me, you disgust me. It’s time that someone stand up to you and forces you to make a change.

Fanny Norgaard, Norway

MOMBASA

Skuffelsen av å komme til et tomt hostell i Mombasa var stor. Etter at to turister ble drept i Old Town her i Mombasa, har mange land enda ikke fjernet deres advarsler om å dra hit. Dette påvirker alt og alle. Det er helt dødt. Hostellet jeg kom til lå perfekt til ved en liten strand, og det ser kjempe hipt ut. Men når det ikke kommer noen bacpackere, blir de ansatte sløve og du ender opp med alt for mange bed bugs bitt. Ikke kult.

Dagen etter fikk jeg kjøpt inn det jeg trengte, og bestemte meg for å ha en liten piknik på stranden. Langs hele kysten har de noe som kalles “beach boys”. Unge menn som har et mål: Få seg en hvit kjæreste. Ching ching! Penger i banken. Så når de ser meg, ser de en pengesekk. Hvis du setter deg ned på en strand alene som jente, vær sikker på at du får mange henvendelser. I løpet av den timen jeg satt der, kom det minst fem beach boys bort til meg. En satt seg ned ved siden av meg mens jeg leste avisen. Han begynte å snakke til meg, og jeg prøvde først høffelig å si at jeg helst bare ville sitte der og nyte dagen alene. Når han da bare fortsetter å snakke til meg, stille meg spørmål om hva jeg heter, hvor jeg er fra, hvilket hotell jeg bor på, ber jeg han på en veldig direkte måte om å pelle seg vekk. Han sitter i fem minutter til hvor det eneste han gjør er å stirre på meg. Jeg må gjenta meg selv fire ganger før han bestemmer seg for å gi slipp på det han håpet ville bli hans inntekt de neste ukene.
Enda en kommer bort. Sier han vil gi meg et smykke gratis. Gratis? Ingen gir deg ting gratis. Spesielt ikke her. Jeg sier nei takk, han tar hånden min og sier at han elsker meg. Beklager for det korte forholdet, men du må gjerne se å forsvinne ut av mitt liv. Helst med en gang.

Etter solen gikk ned, kom alle ildfluene. Det er noe av de fineste jeg har sett. Og akkurat i det jeg skulle ønske jeg kunne dele dette øyeblikket med noen, kommer det gående inn én canadier og to kenyanere. Jeg sa hei med en gang, og ba dem om å vær så snill og sette seg sammen med meg. Det er det beste som har skjedd siden jeg kom hit. For noen fantastiske mennesker. Vi ble etter hvert én franskmann og én kenyaner rikere. Jeg har fått være med på seminar om hvordan barnehjemsledere bedre kan utnytte seg av den tomten de har, jeg har fått dusje i varmt vann for første gang siden jeg kom hit, blitt tatt vare på, jeg har fått vært på spektakulære steder, jeg har opplevd det kenyanske utelivet, jeg har blitt kjent med utrolige mennesker, fått masse kjærlighet og jeg har fått oppleve rikmannslivet i Mombasa. Tenk å møte noen som fikk meg til å føle meg så satt pris på, så inkuldert. Uten dem hadde det ikke blitt det samme.

Nå har de dessverre dratt, og jeg sitter her alene igjen. Det nye hostellet jeg bor på har heldigvis litt flere gjester, så det skal ikke være noe problem å møte nye folk. På torsdag setter jeg nesen mot Zanzibar. Etter denne uken, kommer nok ikke Mombasa til å bli det samme uten å oppleve det med disse menneskene, så da er det bedre å komme seg til et nytt sted og oppleve fantastiske ting med noen nye mennesker.

TUSEN TAKK. Jeg er verdens heldigste!

Vanedyr

Nå har jeg vært her i godt og vel en uke, og kjenner det er greit at jeg ikke skal være her lenger enn til mandag. Dagene går i det samme som regel.
Vi står opp i seks tiden. Jeg vasker og kler på de to minste guttene. De spiser og jeg følger de minste til skolen. Det tar rundt en halv time- tre kvarter, og jeg går tilbake på rundt ti minutter. Klokken har da rukket å bli åtte. Barna skal hentes på skolen først klokka fire.
Jeg har lest ferdig de to bøkene jeg har tatt med meg, og har derfor ikke så mye å gjøre på dagtid. De ansatte vil ikke la meg hjelpe dem med noe. Her om dagen skulle jeg vaske klærne mine, og en av dem insisterte på å gjøre det for meg. Jeg måtte overbevise henne om at det var ok at jeg gjorde det selv.

Jeg pleier å ta meg en tur til byen annenhver dag. Der gjør jeg som regel også det samme. Blar gjennom facebook og instagram på en kald, trang internettcafè. Snakker litt med de der hjemme. Catcher opp på nyhetene. En time senere og seksti shillings fattigere (rundt fem kroner), går jeg på butikken, der jeg som regel kjøper det samme. To flasker med vann, oreokjeks og noen drops.
Mama Kelvin’s cafè har blitt et fast innslag. En typisk kenyansk cafè som serverer ugali, chapati, samosa, fried chicken, fried egg, beef stew, chai, white coffee… and so on. Her pleier jeg å sitte å se på menneskene som kommer innom, skriver litt I dagboken min og leser dagens avis. Ofte ender jeg opp med å skrive litt ekstra, for å unngå å snakke med den svette kenyaneren som nettopp har satt seg ved siden av meg. Han slurper som regel på en kopp med te med fire teskjeer sukker.
Jeg er et fryktelig vanedyr og elsker det jeg vet jeg liker. Så det blir som regel en chapati, en kopp med chai og verdens beste brus, Stoney. Hvorfor har vi ikke den der hjemme? Ja takk til brus som smaker sterkt av ingefær. Pappa, du ville elsket den.
Så tusler jeg hjem på den støvete veien og sier “Morning” et dusin ganger til forbipasserende, og svarer “Nzuri” til det samme antallet mennesker som sier “Habari”, og gir meg et smil.

Jeg prøver å gå en liten tur i løpet av dagen, ta litt bilder og lengter etter å plukke opp barna fra skolen klokka fire. Da kommer det fire barn løpende mot meg, ropende “Aunty, aunty” med et smil som strekker seg fra øre til øre. På kvelden leker jeg med barna. Tar bilder av dem, som nå har blitt deres favoritt aktivitet. De er fantastiske modeller alle sammen. Det beste er hvis jeg filmer. Da sitter det spente etter de er ferdig med leksene, for å se på “the camera with sound”.

Jeg har hatt det kjempe fint her. Jeg har funnet ut at det er ok å kjede seg litt av og til. Det er også fint å bli minnet på at man ikke er så forefengelig som man tror. Det er greit å bruke en liter vann til å skylle ned i do med. Det er ok å bytte på to antrekk i stedet for et nytt hver dag. Det er ok å bruke ti liter vann til en dusj, i stedet for åtti. Selv om man ærlig må inrømme at det er deilig med en åtti liters varm dusj, når man selv ønsker det. Vi er heldige som bor i Norge. Sånne småting som man ikke tenker på, er ting man plutselig blir veldig takknemelig for. Selv om jeg også er veldig dårlig til å sette pris på det. Man blir fort vandt med det man har, og det er vanskelig å sette seg inn i at det kan være annerledes. I begge situasjoner.
Nå er jeg klar for noen uker på kysten. Fly er bestilt, og mandag setter jeg nesen mot Mombasa.

Min reise

Fannys reise i små klipp.

(For best kvalitet, trykk på tannhjulet og så på 720p HD)

Empty

Da jeg bestemte meg for å opprette en donasjonskonto før min store reise, ville jeg aldri trodd at så mange skulle bidra. For noen fantastiske mennesker dere er!

På veldig kort tid fylte kontoen seg opp, og plutselig satt jeg i India og så på skjermen som fortalte meg at det nå var kommet inn omkring tjue tusen kroner. For et stort ansvar jeg følte. Et deilig ansvar. Tenk å få jobben å dele ut penger til mennesker som virkelig trenger det og fortjener det. #DEN FØLELSEN.

På denne tiden i fjor, satt jeg i Kisumu i Kenya. Kontoen var da nesten full. I dag, et år senere, er kontoen helt tom. Ok, ikke helt tom. Det gjenstår nittiåtte øre.

Jeg lovte dere et innlegg om hvor pengene gikk, og det skal jeg gi dere.

Reisen startet i India. Jeg dro til et barnehjem i Sør- India. Til et India ikke mange kjenner. Et rolig India. På en ashram, et barnehjem og et eldrehjem. Alt i ett! Under oppholdet mitt følte jeg det var mye urettferdighet. Det var en helt ny kultur, religion og mange mennesker som bodde sammen på et begrenset område.

Jeg var lei meg, og syntes mye synd på barna og det livet de er tvunget til å leve, i et så krevende og strengt samfunn som India. I ettertid er jeg så takknemlig for alt jeg lærte der. Selv om det ble felt noen tårer underveis.
Det er ekstreme summer som hvert år må betales for å sende disse barna på skolen. Jeg snakket mye med eierne om hva de ville bevilge pengene til. Vi ble enige om at pengene skulle gå til å finansiere et barn for et helt år. Tenk dere det da! Klær, mat, skolepenger, bøker, utflukter og leker til et barn et helt år. 

7500kr har gått til Aum Pranava Ashram. Hvis noen vil fortsette å donere til ashramen, kan dere få mer informasjon på deres nettside: http://www.aumpranavashram.org/

Videre gikk turen til Nepal. Mange morsomme, rare, kjedelige, spennende og triste opplevelser. Men ingen jeg følte jeg kunne gi penger til og stole på at det ville gå til noe fornuftig.

Derfor har jeg oppsøkt Eldrid Brekke. En dame som er fra Sandefjord, men som har bodd store deler av sitt liv i Nepal. Jeg møtte hun da jeg var i Nepal med NORAD. Jeg møtte hun i Nepal denne gangen også. Hun snakket om et nytt prosjekt som hun driver med. Dette kalles “Safe Home”. Dette er hva hun skriver om det:
“Safe Home” er et hjem der jenter som blir reddet fra bordeller kan bo.
De kan også bli tilbudt jobber, som ofteste med smykkeproduksjon. Vi lager som regel så ulike smykker at det er ikke noen konkuranse.

Der jeg jobber tilbyr vi terapi/rådgiving, gruppeterapi og div. kurs til de som har kommet ut av menneskehandel, og til barn og voksne som har blitt seksuelt missbrukt. Vi tar betalt for behandlingen vi gir, men det er ikke altlid vi kan gjøre det. Så vi ser på en mulighet til å lage et fond til de som ikke kan betale.

Vi holder kurs til de som driver safe home, og andre barnehjem. Mange har lite kunnskap om barns utvikling, og hvordan hjelpe jentene som har kommet ut av en vanskelig livssituasjon”.

Trafficking og prostiusjon er et stort problem i Nepal. Det vi i Norge kaller barn, blir solgt til bordeller og andre land for å selge sin egen kropp. Det blir til og med sendt helikoptere til enkelte landsbyer, for å ta med seg barn over grensen til India.
Jeg har valgt å donere det siste som var på kontoen, 3855kr.

Kenya, mitt vakre Kenya. Jeg forelska meg helt i både landet og menneskene. For en livsgnist, dere! Musikk, gode ord, irriterende selgere, utrolig landskap. Man trenger ikke se Masai Mara for å falle pladask for Kenya. Kenya og jeg vil for alltid ha et romantisk forhold til hverandre.

Det første stedet jeg var på, var hos en mann og hans familie, på en bitte liten øy i Victoria sjøen. Samwel driver en skole, som gir gratis skolegang til barn som er foreldreløse, eller bor hos fjern slektning som ikke har råd til å sende dem på skolen. De får mat, uniformer, en utdanning og venner for livet. Jeg har valgt å gi Sargy Education Centre 2000kr.

 

A school with a view

 

 

Etter en altfor lang, varm, flott og humplete busstur, befant jeg meg i Nakuru, Kenyas fjerde største by. Her skulle jeg jobbe på barnhjemmet til Jennifer. Kijiji mission. Her fant jeg et av mine livs største kjærligheter. Min lille gutt, Freddie. For et koselig barnehjem, fylt med så mange herlige barn. Da jeg var der, var de helt i oppstartsfasen, og var et barnehjem som hadde ganske få barn. Barnehjemmet er nå blitt flyttet til en litt roligere by, en time utenfor Nakuru. Og barnehjemmets beboere har dobblet seg. Da jeg var der, ga jeg ca. 3000kr i utstyr (blant annet en tvillingvogn til de minste guttene), spesialmat til Freddie, som på den tiden var underernært, og mat til resten av barnehjemmet. I etter tid har jeg gitt 3500kr til til barnehjemmet. Blant annet har dette gått til å støtte skolegangen til de eldste barna, nye senger, mat og bursdagsgaver.

 

 

 

 

 

Prisene over er “ca. priser” med tanke på annerledes valuta osv. Men det er så nært sannheten som mulig.

Jeg vil rette en stor takk til alle som har gjort det mulig å hjelpe så mange barn og mennesker rundt om i hele verden. På vegne av Aum Pranava Ashram, Sargy ECD centre, Kijiji Mission og Safe Home: TUSEN TAKK!

(Del gjerne dette innlegget videre!!!)