LABAS

Oslo har, for meg, alltid vært en by som ikke helt lever opp til tittelen som hovedstad. Karl Johan er ingenting å skryte av. Ingenting spesielt å vise til. Med andre ord; jeg har aldri vært noe særlig positivt innstilt til Oslo.
Og nå skal jeg flytte dit. Det trodde jeg aldri jeg skulle si. Skrive. Og jeg er fornøyd med det. Faktisk. Fra å ha det inntrykket jeg hadde av Oslo, til nå å være litt småforelska i byen, er for meg et under. Og veldig, veldig fint. Det er jo godt man er litt glad i den byen man skal bo i. Den har jo faktisk det meste. Koselige bydeler, marka i nærheten og masse kultur. Det skjer alltid noe.

Etter et par fine dager i Oslo med visninger i bofellesskap og hygge, så dro jeg videre til Vilnius. For nå har denne reisekroppen holdt på å kjede seg halvt i hjel. Og da trenger man en tur. Ikke den lengste turen jeg har vært på, men mer enn nok for å trigge nyskjerrigheten og livsgleden. I alle fall for en liten stund fremover.

Vilnius ble valgt av noen enkle grunner. Billige flybilletter, godt rykte og fordi det er et land jeg aldri har vært i. Det ble tur alene denne gangen (også. Som vanlig). Med hostell, byvandring og mennesketitting. Alt det jeg liker med backpackerlivet. Når man får tur-returbillet for syv hundre kroner og tre netter på hostell for til sammen tre hundre kroner, så er man nødt til å si seg fornøyd. Da er det til og med lov å unne seg en liten shoppingrunde!

Vilnius overrasket. Positivt! Fra vår i Norge til sommer i Litauen. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg kommer til en by. Ut å gå! For en fin by. Den har alt det man trenger. Sjarmerende smågater, fantastisk arkitektur, fortauscafèer og god mat. Vilnius er en sånn by som jeg kunne tenkt meg å bo i. En liten storby som har alt du trenger.

Hostellet jeg bodde på lå kjempe sentralt til. Hostelldriveren var hjelpsom, kunnskapsrik og en som man kunne sitte å snakke sammen med i timesvis. Og det gjorde vi. Hele hostellet. Nordmenn, tyrkere, mexicanere, litauere, engelskmenn og amerikanere. Nordmenn. I flertall. Dette er første gang jeg har møtt en nordmann på tur som har bodd på det samme hostellet som meg. Og det var i grunn litt fint. Noen ganger er det koselig å snakke norsk på en bar uten at noen rundt forstår deg.

Jeg har fått sett masse på de tre dagene jeg var der, og anbefaller alle som har noen dager fri; dra til Vilnius! Hvis du ikke har noen å reise sammen med, så kan man alltids reise alene. Hvis du velger å bo på hostell, så kommer du aldri til å være alene. Ikke hvis du ikke vil. Bo på “Home made hostel”. Driveren vil forklare hva som er verdt å se, lage deilig frokost til deg, lære deg noen gloser og vil dele reisehistorier og om historien til Litauen med deg. Jeg har aldri angret på turene mine alene. Ikke de lange, og ikke de korte. Å være alene er helt greit en gang i blandt også. Reising er det beste å bruke pengene sine på! Man kommer alltid hjem litt rikere.

ATCHO for denne gang, Vilnius (Ačiū: Takk). I dag har det vært et lite møte med Norge, før det er et “GOD DAUVS” til København i morgen.