Hvordan kan dette være så vanskelig?
Hvordan kan det være så vanskelig å se at et barn sliter, for så å gjøre noe med dette?
I Kenya er det over to millioner barn som er foreldreløse. Dette er to millioner av en befolkning på førti fire millioner. Over halvparten av disse barna har mistet foreldrene sine av HIV/AIDS.
Når man søker opp hvilke meninger presidenten selv har om dette problemet, så kommer det nesten ingen artikler opp. Et par av Fru Kenyatta som ber om midler til å gjøre hverdagen til Kenyas foreldreløse bedre. Ellers har det vært mange besøk til de ulike barnehjemmene, uten at man har gjort noe særlig for å bedre deres situasjon.
I november i fjor valgte de å gjøre det enda vanskeligere for foreldreløse å få et verdig liv, ved å forby alle adopsjoner til utlandet. Dette er et utfall av en rapport som beviser at landet er en kilde, transit og destinasjon for menneskesmugling. Spesielt da av barn.
Vi går inn i hovedbygningen. Vi setter oss ned og venter på noen som er villige til å møte oss. Utenfor er det helt stille, og det er ingenting som tyder på at det er nærmere to hundre barn som bor her. Bygningen vi har gått inn i, er hvor menneskene på barnehjemmet har sine kontorer. Det er kaldt, og regnet plasker ned utenfor. Det lukter av råte og urin. På veggen henger det plakater, som dekker til den avskallede malingen, med hundrevis av barn. Hundrevis av foreldreløse barn som er klare for adopsjon. Hvem vil bli mine foreldre? Hvem vil være min “for alltid” familie?
Mange vil være dine foreldre. Men de får ikke lov. De får ikke lov, fordi menneskene høyt oppe i systemet tror at dette vil være løsningene på alle problemene. Hvis vi gjør dette, så må vel det internasjonale samfunnet se at vi gjør noe for å forhindre det?
“When politics, corruption, self-interest and a huge appetite for public funds (tax payers money) stand in the way of the best interest of children, then a country must be concerned. The people must open their eyes to see the bigger picture and act on behalf of the innocent and voiceless children” (Little Angels Network Kenya).
Dette er så beskrivende for hele reisen og saken til Freddie. Møter på møter og ingenting som skjer. Nettopp på grunn av det som blir beskrevet over.
Som dere sikkert skjønner, så har det ikke vært så mye fremgang i saken til Freddie. Selv om jeg tenker på dette flere ganger daglig, og sender mail annen hver dag, så er det ingen som løfter en finger for å gjøre noe. Det blir gitt løfter på løfter; gang på gang. Uten at disse blir holdt. Selv i prat med de største aktøren, så kan du aldri være sikker på at de mener det de skriver. TIA og alt det der, ikke sant? Det burde ikke være en unnskyldning. Ikke når man snakker om barn.
Jeg har fremdeles én kontakt der nede som gjør alt hva han kan for å hjelpe meg. Vi kontakter de vi kan kontakte, og har noen som skal følge opp på det vi trenger hjelp til. Det bare tar litt tid. Alltid.
Emmanuel forteller meg hele tiden at jeg må holde motet oppe, og at jeg er nødt til å være tålmodig. Det er bare veldig vanskelig, og lettere sagt enn gjort.
På veggen min henger en smilende Freddie. Skjeløyd, med snørrete nese, lua på snei og med kosebamsen i hendene. Smiler han nå? Sover han godt? Får han nok mat? Er det noen som en gang i mellom forteller at de er glad i han? Forhåpentligvis. Jeg kan ikke tenke noe annet, for da ville hverdagen vært uutholdelig. Jeg bare håper ikke hverdagen hans er det.
Nakupenda.
Fanny Nørgaard 