Nakupenda

Skrevet 22.06

Fortvilelse. Det er vel det ordet som beskriver denne turen så langt.

Hvis jeg hadde forklart dere alt i detalj, så ville dere trodd jeg beskrev en dårlig gangsterfilm fra åtti-tallet. At man ikke skal kunne stole på mennesker som jobber med barn, for myndighetene, er helt utenfor min forståelse. Dette burde være en selvfølge. Men det er ikke sånn overalt i verden. Dessverre. Og det er ikke sånn her. Barn er bare noen brikker i et puslespill. Et puslespill for voksne. Og det er sånn man ser på det også. Barna er brikker. Brikker i dette ussle spillet som myndighetene, barnehjemmene og deres ansatte spiller. Det er korrupt inn til ryggmargen, og man er nødt til å være veldig forsiktig med ordene man bruker. De voksne midt oppi alt dette, de skuffer barna. Gang på gang. Og det er vondt å se på.

Jeg vet jeg er her og gjør noe bra. Og dere sier jeg er tøff. Men på slutten av dagen, etter å sett barn i fillete klær som stinker av urin, barn med hodet fullt av ringorm, Freddie som gråter når de tvinger han ut av armene mine, etter møte på møte med mennesker som er høyt oppe i systemet, men som bare tenker på seg selv, makt og penger og som aldri holder avtaler, så skal jeg love deg at du ikke føler deg så tøff lenger. Da føler jeg meg svak. Mislykket. For jeg får ikke til det jeg vil.

Heldigvis har jeg Emmanuel med meg. Han snakker språket, han vet hvordan han skal få de på gli. Han sier de rette tingene. Hvis det bare hadde vært meg og dem, så hadde jeg spyttet dem i ansiktet for lenge siden. Jeg ville kalt de uintelligente og pengegriske. Fortalt dem at dette ikke er måten å behandle barn på. Spesielt ikke de som er foreldreløse. De trenger kjærlighet. I bøttevis. De må ha spesialoppfølging. Det går ikke ann å ha hundre og nitti barn på et lite område.

Vi har på denne uken fått se Freddie to ganger. Og det er på nåde. De ville egentlig ikke at vi skulle se han. Ikke vet vi hvorfor, og ikke prøvde de å forklare hvorfor heller. Det er en bittersøt opplevelse. Hjertet mitt svulmer når jeg ser han, men det knuser i tusen biter når jeg ser hvordan han har det og når jeg er nødt til å dra fra han. Hvis det hadde vært en måte jeg kunne tatt han med i bilen, så ville jeg ha gjort det. Men jeg kan ikke. Jeg er maktesløs i denne situasjonen. Alt stopper opp med byråkrati og lover som ikke hjelper noen. Ingen kommer godt ut av denne situasjonen.

Vi fikk sett Freddie i dag også. Han var med oss i et par timer. Han ville bli bært av meg hele tiden og lå med hodet på skulderen min. Etter hvert kom de andre barna ut for å leke. Det er fler som ikke er friske. Flere har mark som kravler i håret, de er skitne og de er alt for mange. På et så lite området, er det ikke forsvarlig å ha så mange barn. Freddie nektet å leke med de andre. Han er redd. Han er usikker. Han hører ikke til her. Det var tid for grøt for barna og møte for oss. Et veldig frustrerende møte med en veldig fordomsfull kenyansk dame. Både overnfor meg som hvit jente, og også overnfor Emmanuel som er en del av en annen stamme enn henne. Selv om jeg er så rasende at jeg skjelver, så må jeg nikke og smile, og la Emmanuel “sweet talk’e” denne ufordragelige damen som ikke bryr seg om noe annet enn seg selv og penger.
Da det var på tide å dra, går jeg mot Freddie som sitter fem meter vekk fra de andre småbarna. Jeg går mot han, og han starter å gråte. Jeg løfter han opp, og han legger seg inntil meg. Han gråter og jeg gråter. Jeg gjentar: “Nakupenda”, om og om igjen. “Jeg er glad i deg”.  Hvordan drar man fra noe sånt? De tvinger et gråtende barn ut av armene mine. Han strekker seg ut etter meg. Jeg er nødt til å snu ryggen til, mens jeg hører gråten i det jeg går mot bilen. Det er umenskelig.

Jeg kan ikke gjøre noe. I denne situasjonen kunne jeg betalt mye for at han skulle slippe å være på denne institusjonen. Men jeg kan ikke engang det. Frustrasjon.

Vi har fått sett de andre barna. De aller fleste i alle fall. Og de har det, etter forholdene, bra. Det kunne selvfølgelig vært bedre, og jeg vil hjelpe dem med det jeg kan.

Dette er et veldig forvirrende innlegg, og det vet jeg. Men jeg kan ikke gå i detaljer. Ikke nå. Vi har fått noe fremgang i Freddie sin sak i dag, og vi håper de vil arbeide fort for Freddie sin skyld. Dette har vært en ekstremt intens uke. En ordentlig berg- og dalbane. Det er umulig å sette seg inn i denne situasjonen uten å være her.

Jeg ville komme med en oppdatering så snart jeg kan. Forhåpentligvis en som er positiv.